Tag Archives: Hverdagsbetraktninger

Hva man sier og hva man gjør; alltid to sider av samme sak?

En ting jeg virkelig har fått erfare etterhvert som jentene er kommet til er at ingenting er svart/ hvitt, og at det jeg sier til dem ikke alltid harmonerer med det jeg selv gjør. Ovenfor dem er jeg eksempelvis ganske opptatt av at kroppen trenger sunn mat for å fungere, at godteri er forbeholdt lørdager og at vi drikker vann når vi er tørste. Samtidig så har jeg aldri helt klart å holde meg til at sjokolade kun kan spises i helgene og pepsi max er blitt en god venn, også når jeg er tørst…..

Idealet

Idealet…..

Når jentene skal på nye aktiviteter etc, og gir uttrykk for at det er litt skummelt å ikke kjenne noen, så trøster jeg med at dette vil gå helt fint, at det bare er å snakke med de andre, at det nok er mange andre som heller ikke kjenner noen og som derfor blir glade om noen tar kontakt. Men hva gjør jeg selv i lignende situasjoner; jo magekrampen har nærmest tatt overhånd dager i forveien, og jeg går definitivt ikke bort til hvem som helst og begynner å snakke; nei, i stedet går jeg med løftet hode i et forsøk på å se mest mulig selvsikker ut, men ender sannsynligvis bare opp med å virke overlegen….

Før aktivitetdeltagelse maser jeg om at det viktigste er å delta, og at det ikke har noe å si hvem som vinner; tross alt er det ytterst få som gjør det…. Jepp, jeg har prentet dette inn fra de er små, og drømmer om hvordan jeg forhåpetligvis er med å styrke både selvfølelse og mestringsevne – samtidig så vil jeg selv knapt vedkjenne meg å tape for dem i UNO, og de vet at mor i de fleste sammenhenger spiller for å vinne. For mitt eget konkurranseinstinkt ser ikke alltid verdien av å skulle delta om det ikke er for å prestere. Jeg prøver så absolutt, men kjenner samtidig på at jeg blir skikkelig sur når det ikke går veien….

En annen ting jeg gjerne vil at jentene skal ta med seg er troen på seg selv, og å kunne stå for de valg de tar. Jeg presiserer viktigheten av å ikke bry seg for mye om hva andre mener, og at det viktigste er hva de selv synes. “For om de liker den blå jakken, så gjør det ikke noe at andre sier den ser ut som en guttejakke.” Samtidig er det bare å innrømme, jeg vet ikke hvor mye mer jeg ville brukt et plagg dersom andre hadde gitt klart uttrykk for at jeg ikke så ut….. Så mens jeg prøver å lære jentene å ikke bry seg for mye om hva andre synes og mener, så hadde jeg nok stillefarende godtatt et et plagg som ikke gikk gjennom det massen aksepterte forsvant lengre og lengre bak i skapet, nettopp fordi jeg kunne ha gjort det samme selv…..

Når det kommer til skole så påpeker jeg at det ikke er så farlig om de svarer feil, at det bare er å rekke opp hånden og prøve på nytt (for det viktigste er jo å delta …. 😉 ) Samtidig var jeg heller ikke den som på forelesninger deltok mest (skravling med sidemannen derimot var jeg god på) Egne tanker og refleksjoner kom ned på papiret for å bli sett mer på senere, ja, men å være med å skape diskusjon i klassen, nei (her vil nok muligens lærer fra de yngre år stusse, for denne øke beskjedenheten kom definitivt med årene, så om noen vet hvordan den barnslige ureddheten for forsamlinger kan holdes på for alltid, mottas råd med stor takk :-) )

Det mor i huset helst hiver seg over; også på en mandag......

Det mor i huset helst hiver seg over; også på en mandag……

Eller hva med ; “Det går ikke an å være så opptatt av tv/ ipad, ta dere heller en tur ut å lek” (mamma skal bare sjekke noen mail først….)

“Det viktigste er ikke hvordan dere ser ut, men hva dere faktisk gjør og står for” (mamma må bare få ordnet seg litt, hun har en viktig avtale....)

“Det er en grunn til at vi har fått to ører og en munn, husk å ta dere tid til å lytte og høre etter hva andre har å si” (mamma derimot har skrekkelig mye på hjertet akkurat nå…..)

“Det tar da ikke lang tid å re opp sengen sin på morgenkvisten” (mamma rakk det bare ikke fordi det var så mye annet som kom i veien…..)

Jeg ser at denne listen kan bli lang, og jeg frykter hva som kan føres på etterhvert som de små blir eldre: “Alkohol drikker man selvfølgelig ikke før man er 18” (mamma derimot...) “Det er ikke vits å prøve å ta et drag av en sigaret, det smaker jo ikke godt!” (mamma derimot…) osv.

Med litt nærmere ettertanke så ser det defintivt ut som om jeg må håpe på at de gjør som jeg sier og ikke som jeg gjør, og at det fortsatt går noen år før de gjennomskuer meg. For selv om jeg virkelig mener det jeg sier til dem, så klarer jeg ikke alltid selv å leve helt opp til det. Hva jeg sier til jentene og hva jeg selv gjør er tydeligvis ikke alltid to sider av samme sak.

Hvordan er det med dere; Er det alltid samsvar mellom det dere sier og det dere selv gjør? Klarer dere å leve opp til de normer dere prøver å videreføre til barna? Eller er det andre som av og til også må innrømme at dere ikke alltid er den rollemodellen dere skulle ønsket…..

Kjærlighetskroken

Ok, utearealet vårt ser ikke ut!!! Foreløpig bærer alt preg av å være en byggeplass, og det er jo akkurat det det er. Planene er der imidlertid, og når vi bare får litt tid på oss så kommer det til å bli fint, det er jeg sikker på. Bare ikke i år!

Den triste sannhet over utearealet per i dag.....

Den triste sannhet over utearealet per i dag…..

Når det er sagt så har vi gjort det vi kan for at det hele skal bli litt bedre. Jeg skal ikke skryte på meg å være gift med en handyman, men gjett om han har mange andre kvaliteter; ikke minst er han utrolig snill. Sistnevnte gjør at selv om ikke fysisk arbeid i huset er noe han synest er kjekt, så har han brukt de få finværsdagene som har vært til å male ute (sånn går det når vi timet syden ferien akkurat når sommeren kom til Norge). Han vet iallefall hva som skal til for å glede sin kone, og nå er det meste av det vi hadde planlagt å få malt i boks. Dermed så er det tid for å gå et lite steg videre på listen over planer. Bak boden skal det komme en terrasse med langt spisebord, og en skikkelig grill. Over grillen, i akkurat denne lille kroken, så skal et minne fra den spede begynnelse komme opp…..

Det har seg nemlig slik at vi hører til dem som faktisk møttest på et utested – og der det ikke var ølbrillene som slo gnist, men virkelig den store kjærligheten med første blikk som slo til (vet dette ble litt klisjeaktig, men det må være lov i et innlegg med denne tittelen). Når vi noen år senere giftet oss gav Hverdagspappas forlover oss skiltet fra dette utestedet i bryllupsgave (velger ikke å tolke det faktum at stedet ble lagt ned i etterkant på en annen måte enn at etter å ha truffet hverandre sank utelivshyppigheten vår betraktelig til fordel for sofakroken:-) ) Iallefall, dette skiltet er blitt et kjært minne om den gang da, og selv om det ikke akkurat passer inn overalt (iallefall ikke på de nye gipsveggene, med sine uhorvelige mange kilo) så passer det ypperlig i vårt lille hjørne. Så kan vi mimre litt ekstra hver gang vi nyter late sommerdager med grillmat (litt sommer må være lov å forvente). Det er  iallefall det som er planen, så får vi se hvor lang tid det tar før resten er på plass :-)

Et glimt av hverdagsromantikken opp i alt kaoset :-)

Et glimt av hverdagsromantikken opp i alt kaoset :-) Iallefall et bevis på at ting – om ikke annet – går fremover!

Ikke så verst med sin egen liten kjærlighetskrok i hagen, eller hva??? 

Gym i skolen; fokus på inkludering??

Forleden så vekket en overskrift – Gym i skolen; en bremsekloss til inkludering –  i Fysioterapeuten min oppmerksomhet. Artikkelen omhandlet funn fra en ny doktorgradsavhandling som har sett nærmere på barn og unges erfaringer med kroppsøvingsfaget når de har en sjelden diagnose (fysisk funksjonshemning). Her kom det frem at mange med fysiske funksjonshemminger trives med å være fysisk aktive i fritiden, og at de gjerne vil delta i gymmen på skolen. Flere opplever likevel at de ikke passer inn.

stolzekleiven opp barn

Men trenger man å flytte blikket utelukkende mot barn og unge med en fysisk funksjonshemming når det er snakk om manglende inkludering i gymtimen? For meg fikk iallefall denne overskriften tankene til å vandre mot gym generelt. For er egentlig gym i skolen en god måte å inkludere ulike individer om et felleskskap? Debatten om hvor mye fysisk aktivitet skoleuken bør innholde dukker opp med jevne mellomrom, og i takt med et samfunn som stadig blir tyngre så synes dette å være en både viktig og riktig diskusjon.

Samtidig så bør man trekke inn hvorvidt gym vil kunne fremme inkludering når også fokuset på prestasjoner står strekt. Får man barn og unge til aktivt å delta og øke aktivitetsnivået når presset om prestasjoner, og etterhvert karaktersetting ligger til grunn? Fokuset i dagens gym synes på mange måter å dreie seg om prestasjoner fremfor deltakelse. For de flinkeste så vil dette gjerne gi en ekstra motivasjon, samtidig så vil det kunne være med å forsterke negative opplevelser blant dem som ikke behersker ulike sider ved fysisk aktivitet like godt. Selv husker jeg fra min egen barndom at etterhvert som gymtimene på ungdomskolen økte, og mye av leken fra barneskolen ble overskygget av hvor fort man burde løpe coopertesten, og ikke minst prestere i fotball (hadde en fotballelskende lærer) for å få en best mulig karakter, så dalte min interesse. Det økte fokuset på prestasjoner kom altså samtidig som jeg var i en fase hvor mange dropper ut av organisert idrett, og for min del så opplevdes gymtimen til tider alt annet enn inkluderende og positivt.

i klatreveggen tertnes idrettsskole

Hva som kan gjøres for å skape en mer inkluderende gymtime finnes det nok ikke et fasitsvar på. Å skulle fjerne prestasjonskravet synes også vanskelig, særlig det som er knyttet til enkeltindividet. For selv i en skole uten karakterkrav så vil vel målinger i ferdighetsnivå på tvers av hver enkelt alltid forekomme. Selv husker jeg fra den spede barneskolealder hvordan jeg ventet lengst mulig med å velge min beste venninnne til kanonball fordi jeg ikke synes hun løp fort nok (beklager M) :-)

Å fokusere på og legge forholdene til rette for en mer inkluderende gym, synes imidlertid å være viktig. Overnevnte artikkel trekker frem at søkelyset bør være å endre tilbudet og pedagogikken i kroppsøving. Studien peker på at selv om elevmangfoldet i skolen har økt, har faget ikke beveget seg i takt med omgivelsene, og at alt for mange gymtimer blir brukt til ballspill. Uavhengig av hvem man henvender seg mot så kan det tenkes at det vesentlige for inkludering i gymtimen er at den i større grad dreier seg om deltakelse og mestring, fremfor prestasjoner og krav. Med kunnskap om at aktive barn oftere holder seg aktive som voksen så synes dette å være viktig utover bare den enkeltes opplevelse der og da, men også å være en investering i folkehelsen som helhet.

Hverdagsgleder

Hva som skaper hverdagsgleder forandrer seg muligens etter hvor man er i livet. For egen del så ser jeg iallefall at for noen år tilbake så knyttet jeg hverdagsgleder i større grad opp i mot materielle ting; som å kjøpe en topp før en bytur, en ny neglelakk en vanlig onsdag eller en tur til frisøren. Jeg tror ikke dette har sammenheng med at jeg var spesielt opptatt av det materielle, mer at ungdommelig iver (og et slunket studielån) ikke gjorde at jeg reflekterte særlig mer over begrepet. For alt i verden, jeg gleder meg fortsatt over fornyelser til garderoben eller en ny frisyre, men samtidig så merker jeg at etterhvert som jeg er blitt eldre og barna er kommet til så er det helt andre ting som virkelig får meg til å stoppe opp og kjenne glede over hverdagen. Først og fremst så tror jeg at det kan ha sammenheng med at egen handlingsfrihet og mulighet til å prioritere meg selv etterhvert er blitt betraktelig innskrenket. Det som engang var en selvfølge og naturlig del av hverdagen, er nå redusert til det minimale; som kino eller en tur i fjellet med bare fuglekvitter som selskap.

Rennende vann kan for noen være hverdagslykke i seg selv

Rennende vann kan for noen være hverdagslykke i seg selv

For hva er egentlig hverdagsgleder? For meg, i dag, så er dette knyttet opp i mot de små tingene som gjør at jeg kjenner blodet boble litt ekstra, som lykken over å bli vekket av solen som titter inn vinduet en morgen jeg var forberedt på regn (jepp, jeg har alltid kontroll på værmeldingene, og hadde ikke klart meg uten pent appen :-) ), å kunne sove lenge en morgen eller å nyte en halvtime alene på badet med et blad og en varm dusj.

Det er ikke til å komme bort i fra at hverdagen blir både travler og mer hektisk når man har små barn, men samtidig så ser jeg for egen del at disse årene er med på å gjøre meg mer bevisst på de små gleder i hverdagen, de som kanskje alltid har vært der, men som jeg ikke har tenkt over viktigheten av. Sagt på en annen måte hvor dyrbart selve øyeblikket her og nå er.

Det er vel lite som kan slå følelsen av å finne en klynge med ballonger på gaten når man er 3 år......

Det er vel lite som kan slå følelsen av å finne en klynge med ballonger på gaten når man er 3 år……

Ha en riktig fin og gledelig 16 mai alle sammen :-)

PS! En ekstra hilsen til min gode venninne i Sverige som er 35 år idag; ha en strålende feiring kjære deg!!

Barn, lommepenger og bankkort

Som foreldre ønsker vi at barna våre skal få med seg grunnleggende økonomisk kunnskap hjemmenfra. Etter sporadisk å ha fulgt med på Luksusfellen på TV3 så er det ikke til å unngå å undres over hvor mange som synes å mangle denne kunnskapen, og spørsmålet blir hvordan man på en god måte kan lære barna om pengers verdi. I et forsøk på å øke denne forståelsen er vi kommet til at det er greit å begynne å introdusere 8 åringen for ukepenger, og dermed så har vi måttet gå noen runder på dette. Her har det vist seg å være flere hensyn å ta. Først og fremst hva som er en fornuftig sum, og hva som kan forventes at hun bidrar med. Sistnevnte synes jeg er viktig. Dersom det ikke følger oppgaver med så tror jeg kanskje ukelønn kan virke mot sin hensikt, iallefall ikke være med å fremme det som vil bli realiteten etterhvert som hun vokser til; at man må jobbe for lønnen. Samtidig blir spørsmålet hva man egentlig kan forvente at barn i ulike aldersgrupper bidrar med.

En annen utfordring vi har møtt på når det gjelder barn og ukelønn er hvordan man skiller mellom søsken i ulike aldre. For mens det ikke har vært naturlig å innføre ukepenger før eldstemann nå nærmer seg ni, så har vi en 6 åring som synes at når storesøsteren får så bør hun også få. Dermed så ser jeg at hun nok i større grad vil bli eksponert for temaet tidligere enn hva som var tilfelle for søsteren. For når er det egentlig aktuelt? Og er alder av betydning i denne sammenheng? Opp igjennom årene så har utallige blader og tyggispakker funnet veien til handlevognen når jentene har vært med på butikken, og litt av poenget med ukepenger er  at de må betale slikt selv, men hvor enkelt er det da å be 8 åringen betale bladet selv, mens 6 åringen får legge sitt i handlekurven? Det vil jo sende ut helt feil signaler, så kanskje må vi gjøre det likt på tross av aldersforskjellen? Men er det egentlig rettferdig?? Det vil i tilfelle være nesten 3 år tidligere enn hva som var tilfelle med eldstemann.

Her hadde det vært kjekt å høre andres meninger og erfaringer. Hvordan velger dere å løse det med søsken i ulike aldre og ukepenger????

barn og lommepenger

Fast sum, eller penger for ulike arbeidsoppgaver??

Vi kunne kanskje løst diskusjonen som går på alder ved å gi begge mulighet til å få lønn for den innsatsen de gjør i hjemmet. Samtidig så er jeg litt usikker på om det vil føre til forventninger om penger hver gang de hjelper til. Skal en familie på fem fungere så er det en selvfølge at også barn gjør litt; uten å få betalt. Vi har derfor kommet til at et fast beløp i måneden passer best for oss. Med bakgrunn i en forbrukerundersøkelse gjort av Sparebank 1, som kom frem til at barn i barneskolealder i gjennomsnitt fikk 56 kr i ukelønn, så får eldstemann nå 50 kr i uken. Videre så kan det noen ganger bli litt ekstra dersom hun går til skolen i stedet for å ta bussen (busspengene) – og da gjelder det selvfølgelig ikke om hun har sittet på med andre :-)

Hva som inngår av arbeidsoppgaver varierer, men avtalen er at hun skal hjelpe til når vi spør. Det er en selvfølge at hun rydder av bordet etc, men samtidig så skal hun re sengen og holde orden på rommet sitt. Hun har imidlertid alltid vært flink til å passe på lillesøstrene sine, og når det gjelder den yngste så har jeg aldri vært så lite ute og gravd i sandkassen og sparket ball som med henne. Rett og slett fordi 2 åringen vil henge som en hale på søsteren sin, og fordi eldstemann lar henne få lov til det. Dermed synes jeg at 8 åringen alt er ganske flink til å hjelpe til, og velger å ikke legge flere faste oppgaver til dem hun alt gjør. Det blir mer å minne henne på at hun har et ekstra ansvar for å hjelpe til, eksempelvis i situasjoner der hun drar på det når hun blir bedt om å gå bort med søppelspannet.

Bankkort for barn; fornuftig eller bare tull??

Det er mulig at siden vi er i en fase der dette kan være aktuelt, så har jeg merket meg med reklamene som omhandler bankkort og barn helt ned i 8 års alderen. Min første tanke var at dette hørtes tidlig ut, men etter hvert som tanken har modnet så er det kanskje ikke så dumt???? Jeg har selv opplevd å si nei til kjøp med begrunnelse i at det koster for mye, og fått til svar “men du kan jo bare bruke kortet ditt“. For selv så er det sjelden jeg bruker kontanter, og det er jo naturlig at det vil være hverdagen for barna etterhvert som de vokser til. Dermed er det kanskje like greit å la dem bli vant til å brukte kort med en gang? Og ikke minst vil det være praktisk for oss som foreldre; det er lettere å føre over til en konto enn å huske på å ta ut penger hver helg. Foreløpig vil lommepengene bli gitt i kontanter, men kanskje vil bankkort bli en realitet etterhvert. Vi får vente å se.

Er det andre som har prøvd ut bankkort til barn under 10, og hvordan har det i tilfelle fungert???

Sparegriser

Når barna vokser til – hva med mammarollen??

Når jeg var yngre og student så hadde jeg et klart bilde på hvordan fremtiden skulle bli. Herunder så var det en selvfølge at jeg skulle vente med både barn og giftemål til jeg var langt opp i tredve årene (det hørtes voksent ut dengang, nå lurer jeg ofte på når man egentlig blir skikkelig voksen :-) ) Først skulle jeg reise og leve et forholdsvis egoistisk liv der jeg selv kunne være i høysete – å holde kroppen i god form var en selvfølge (jeg ler nesten litt her jeg sitter i etterpåklokskap). Når jeg en gang skulle bli mor så skulle jeg ikke bli en hønemor, men ta barna med rundt overalt.

Lite av dette er blitt en realitet!! Før jeg var tredve var jeg både gift og hadde to barn – og jeg ville ikke byttet med noen!!! Jeg diller og duller her hjemme, blir ikke nervevrak av rot som flyter, men liker egentlig å rydde og ha orden – og jeg slapper av med å stryke klær (jepp, for meg kan tilfredstillelsen ved å legge nystrøkne klær med brettekant fint inn i skapet gi en like så avslappet tilværelse som om jeg hadde hevet meg ned på sofaen fremfor tv`n) og hønemor, absolutt!! Jeg har knapt vært borte fra jentene de siste 8 årene (antall ganger kan lett telles på en hånd), og igjen må jeg innrømme at det er akkurat slik jeg vil ha det.

Barn med stjerneskudd

Til nå så har jeg vært den som selv i størst grad setter grenser for når jeg tilbringer tid med barna og ikke. Det har vært naturlig at tiden etter jobb og barnehage/skole i stor grad er familietid. Selvfølgelig har hverdagslogistikken med kjøring til diverse aktiviteter vært en del av bilde, men familiens behov har i størst grad vært innenfor hjemmets fire vegger. Nå er eldste jenten vår snart 9 år, og fortsatt er hun mammajente på sin hals (jippi!!!). Så fortsatt liker hun å krype inn i mammas armkrok og ligge helt stille og bare kose, så til en viss grad så vil jeg påstå at jeg enda er senter i hennes univers. Men hvor lenge vil dette vare???? For det er ikke til å komme unna at etterhvert som barna vokser til så forflyttes endel av deres sosiale behov seg utover og i større grad mot venner. Så mens jeg de siste årene i stor grad har latt sosialiseringsbehovet mitt være forbeholdt familie og nære venner, så merker jeg at det er mange andre personer i mine barns liv som plutselig er vel så viktige som meg. Tanken på at dette bare er begynnelsen er nesten ikke til å holde ut…. At andre skal være involvert i problemer og gleder de små opplever før meg – hvordan skal dette ende???

Denne helgen så skal eldste jenten vår være med sin tante, onkel og to fettere på hyttetur, og hun gleder seg så til de grader at selv det å nevne ordet hytte bringer frem et stort smil rundt munnen på henne. Den første skikkelige helgen borte fra mor og far gir visst en lykkefølelse av en annen dimensjon. Hmmm, jeg gleder meg masse med min spente og glade 8 åring, samtidig som jeg kjenner på panikken over at jeg snart må innse at min lille jente vokser til…

Jeg vet ikke om andre kjenner seg igjen, og selv er jeg også dobbel på følelsene rundt at ens barn blir mer og mer selvstendige. For jeg gleder meg til å kunne gå på butikken alene sammens med Hverdagspappa, å kunne gå ut å spise med andre voksne og slippe å legge frem klær til tre sett barn hver morgen. Samtidig så er det jammen mye av min identitet som de siste årene er blitt sammenfallende med det å være mamma….

Gjør vi barna våre til pasienter?

Ute er det mørkt og kaldt, inne er det fyr i peisen og lysene blafrer. Roen har senket seg. Kanskje litt vel mye med tanke på at familien inneholder 3 barn. Et kjapt overblikk er det som skal til for å konstantere at alle de små er opptatt med enten mac eller ipad. Som sliten mamma nyter jeg roen, som fysioterapeut kjenner jeg grunn til bekymring…

Hjemmekos

Tall fra NAV viser at muskel og skjelettplager i 2 kvartal av 2012 stod for ca 35 % av alt legemeldt sykefravær i Norge. Dette utgjør store samfunnsøkonomiske kostnader. De senere år har man også sett at barn og unge i større grad utvikler problemer knyttet til muskel og skjelettsystemet. Før 1990 tallet er det få studier som omhandler denne gruppen, noe som har sammenheng med at det var en lite aktuell problemstilling.

I en artikkel i BT publisert 26. oktober 2012 forteller kiropraktor Thomas Lauvsnes at han har registrert en pasientøkning på 450 prosent i aldersgruppen 10 til 19 år fra 2006 til 2011, og han trekker frem at Kiropraktorforbundet får inn de samme meldingene fra hele landet. I artikkelen blir det hevdet at fysioterapeuter også ser denne utviklingen, og forbundsleder Eilin Ekeland i Norsk Fysioterapiforbund sier at en inaktivitetsepedemi gir barn et dårlig utgangspunkt.

Det kan således synes som om utviklingen går i retning av at barn i større grad enn tidligere blir gjort til pasienter i ung alder, og mye av forklaringen antaes å ha sammenheng med økt bruk av tv/data, kombinert med redusert fysisk aktivitet. Tall fra statistisk sentralbyrå viser at 80 prosent av alle barn brukte internett en gjennomsnittsdag i 2011, og at de i snitt ble sittende foran skjermen i 86 minutter. Av unge i aldersgruppen 13-19 var hele 91 % daglig på nettet, og for denne gruppen var snittet 126 min. Når det gjeldt tv så 90 % av unge i alderen 9-12 TV hver dag, og her var gjennomsnittstiden 1,6 timer.

Tallene over sier lite om hvor mye av tiden brukt på internett som inkluderer skolearbeid. For det er ikke til å komme unna at den samfunnsmessige utviklingen leder oss i retning av at unge tidligere kommer inn i et mønster preget av passivitet, og på skolene blir lekser gitt på data som en naturlig del av undervisningen. Vår 8 åring har lenge hatt sin egen profil på its learning, og her får hun utlagt lekser, i tillegg til morsomme og lærerike spill med utgangspunkt i klassens læringsmål. Som mamma ser jeg at dette vekker interesse og begeistring, og at det tydelig gir økt læring. Iallefall er det hjemme hos oss med på å motivere til skolearbeid….

Så hvordan unngå å gjøre barna til pasienter??? 

Kroppen vår er ikke skapt for å sitte så mye i ro, og en utvikling i den retning gir økte holdningsrelaterte plager. En framoverbøyd posisjon som er tilpasset bruk av pc krever aktiv jobbing med kroppsholdningen for å opprettholde styrken i rygg og nakke.

Som fagperson er jeg tilhenger av å fokusere på årsakene, og å jobbe for å redusere dem, herunder så kommer fokuset på å gi barna gode opplevelser med fysisk aktivitet. En sunn utvikling avhenger av kontinuerlig stimmulering som legger til rette for motorisk utfordring, og det er begrenset hvilke motoriske utfordringer som finner sted foran tv eller dataen….  Samtidig så ser jeg at når kvelden kommer og jeg selv er sliten og trøtt, så er det ikke alltid like lett å sette denne teorien ut i praksis på hjemmebane. Jeg liker å tenke at barna sikkert også er slitne etter en lang dag – og vi faller alle fort ned i sofaen – men jeg kjenner på den dårlige samvittigheten ved å måtte innrømme at på denne årstiden så er ikke mine barn dem som trekker de overnevnte statistiske gjennomsnittstallene ned.

Som i mange andre settinger så er vel vi mennesker innrettet slik at vi til en viss grad liker å gjøre det lettere for oss selv ved å flytte ansvar for egen helse over på andre. Som fysioterapeut har jeg gjentatte ganger opplevd forventninger hos pasientene om at de er kommet til meg for at jeg skal gjøre dem friske – helst ved å tilby litt massasje :-) – men det er jo ikke slik det fungerer. På samme måte så kan det være lett å flytte deler av ansvaret for barnas helse over på samfunnet; “den samfunnsmessige utviklinger leder til økt passivisering, og følgende er det samfunnet sitt ansvar å komme med mottiltak“. Og det er lett å plassere ansvaret for manglede sykkelveiutbygninger, dårlig skolevei og for lite gym i skolen over på andre, men i bunn og grunn så er det enkeltindivider som selv må ta ansvar, og vi foreldre har herunder et ekstra ansvar for våres barns helse. Også når det gjelder å gjøre dem rustet til å møte de utfordringene som et mer digitalisert samfunn medfører!

For som foreldre så er det vel vårt ansvar? Vi er iallefall ansvarlige for å sette grenser, og i den sammenheng så må vi ikke glemme at vi også er rollemodeller for våre barn. Er vi konstant pålogget sosiale medier, eller i beredskap for å svare på mail, så er det vanskelig å forlange noe annet fra de unge… En annen ting som er lett å glemme er det ansvaret vi har for å gi barna gode arbeidsforhold. For med bakgrunn i kunnskap om at de unge tilbringer mye tid foran skjermen, så er det viktig å legge tilrette for at de har gode arbeidsstillinger, fremfor at dataen blir brukt mens man ligger henslengt i sofaen (som mine gjør på bildet øverst :-) ) Det er lettere å innarbeide gode vaner med en gang, enn å skulle endre (u)vaner senere.

Selv opplever jeg at det i diskusjonen rundt barn og bruk av tv/data ofte blir et sprik mellom teori og praksis. Jeg vet godt hva som bør gjøres, men det betyr ikke at det alltid blir gjort….. Kjenner meg nesten litt igjen i ordtaket om skomakerens barn som ikke har sko. Det hadde derfor vært kjekt å høre andres hverdagserfaringer.

Hva gjør andre foreldre? Har dere klare grenser for barnas bruk av digitale medier? Hva gjør dere for å holde barna fysisk aktive? og hvordan kan vi tilrettelegge for å unngå at de små arver vårt sykdomsmønster?? For vi vil vel alle helst unngå å skape pasienter av barne våre……

Nytt år, nye muligheter….

Etterhvert som jeg er blitt eldre så har jeg innsett at nyttårsforsetter ikke er min greie. For jovisst har jeg prøvd; opp igjennom årene har jeg flere ganger ved årets slutt lagt konkrete planer for hvordan jeg skal komme inn i bedre treningsrutiner, jeg har sett for meg hvordan jeg skal kutte ut sjokoladen, hvordan jeg kan bli flinkere til å besøke venner og hvordan jeg skal få lest flere bøker. I det hele tatt har jeg hatt utallige nyttårsforsetter med formål å gi det nye året en best mulig start. Etterhvert så har jeg imidlertid lært at om målet er det vesentlige, så ryker ethvert forsett stort sett før januar er omme. Ved å ha for mange planer og for radikale inngrep i forhold til hvordan året har sluttet, så klarer jeg ikke å overholde dette. Er målet hovedfokus så blir ethvert avvik et nederlag, og dermed blir det lettere å gi opp selv etter en liten sprekk eller en uke der man er kommet ut av nye planlagte rutiner.

I år har jeg derfor ingen konkrete nyttårsforsett, men jeg har et ønske. Et ønske som jeg i hovedsak er ansvarlig for selv. Ved inngangen til det nye året er jeg bestemt på at jeg igjennom hele 2013 skal arbeide for å gjøre dette året til det beste noensinne. Å innarbeide nye vaner tar tid og krever innsats – hver dag. Så her gjelder det å sette prossessen foran målet. Så satser jeg på at jeg om et års tid kan slå meg litt på brystet å si at jeg iallefall har gjort det jeg kunne for å få det beste ut av 2013.

Så vekk med nyttårsforsettene, og frem med et løfte til meg selv om gjennom året kontinuerlig minne meg selv på at hver dag gir en ny mulighet for at dagen idag skal bli bedre en gårsdagen.

fyrverkeri

Godt nyttår alle sammen

Privat vs personlig blogg

Hverdagsmamma: personlig vs privat blogger

Man trenger ikke å ha besøkt mange blogger før man får forståelsen av at det kan være mange årsaker til bloggers eksistens. Ønske om å dele glimt fra hverdagslivet til familie og kjente som bor langt unna, behov for å ha en arena hvor egne ytringer kan komme frem og ønske om å lære mer om sosiale medier er forklaringer som går igjen på mange. Personlig kjenner jeg meg igjen i alt dette, og med tre små jenter så var særlig sistnevnte vesentlig. Sommerens mediedekning av Vågå saken, der vi fikk innblikk i en ung jentes skyping med en eldre mann, gav meg en følelse av å begynne å bli gammel. For dette er en verden jeg kjenner lite til. Vissheten om at jentene mine i løpet av få år sannsynligvis vil ha mer kunnskap rundt digital kommunikasjon enn meg utløste et behov for å lære mer. Visst har jeg hatt min Facebook profil siden majoriteten fikk det i 2007, og smarttelefonen skjønner jeg ikke hvordan jeg noen gang har klart meg uten, men ut over det så må jeg ringe min 19 år gamle bror når jeg har spørsmål av teknisk art… Hvordan skal jeg kunne veilede og guide mine håpefulle på et område jeg selv kan lite om??? Behovet for mer lærdom gav seg således selv, og fra knapt å ha lest en blogg i hele mitt liv koser jeg meg nå med å surfe rundt og få et innblikk i andres liv, meninger og erfaringer. Jeg har lært mye, jeg er blitt inspirert og engasjert, og jeg har funnet motivasjon til å sette i gang prosjekter som ellers ikke ville falt meg inn: Ja, selv mine første cupcake har jeg laget.

Et av mine utgangspunkt var altså å selv lære mer for å gi jentene mine et naturlig forhold til sosiale medier. Jeg hadde et håp om at vi alle kunne bli mer bevisste rundt å kunne være personlig uten å bli for privat. Jeg har mange ganger tenkt på at selv om jeg ikke har mye jeg angrer fra egen ungdomstid, så er jeg glad for at ikke bilder tatt fra de første festene jeg var på ligger lett tilgjengelig på nettet, og følgelig gir andre et innblikk i deler av livet mitt som idag er fjernt. Sosiale medier er kommet for å bli, og jeg er glad for mye av det posistive som følger av det. Samtidig håper jeg at jeg klarer å vise egne barn ved eksempel og ikke ved formaninger, at nettvett er viktig. Bilder en selv synes er morsomme idag, er kanskje ikke dem en ønsker at potensielle arbeidsgivere får frem om 10 år….

Når jeg blogger har jeg ingen behov for å vise en perfekt tilværelse, og bloggen min har rom for både postitive og negative elementer fra hverdagen vår. At en 2 åring kan slå seg vrang når det minst passer, er vel noe alle småbarnsforeldre kjenner seg igjen i, og når jeg skriver om dette er det ikke for å utlevere den lille. For å utlevere noen som ikke kan bestemme selv har jeg ingen interesse av, for selv om jeg aldri bruker navn når jeg blogger så er det mange som kjenner oss. På lik linje føler jeg heller ikke for å utbrodere følelser, og enkelte deler av hvordan livet mitt er idag har jeg valgt å ta fokuset helt bort fra. Det er rett og slett for personlig til at jeg vil blogge om det. Kanskje fordi jeg er redd for å bli satt i bås, eventuelt fordi jeg mener det hører til blant mine nærmeste.

Om bloggen hovedsakelig begynte for egen del, så må jeg bare innrømme at jeg nå blir utrolig glad for hver og en som er inne og leser innleggene mine, og jeg kjenner virkelig gleden bre seg når noen kommenterer. Jeg blogger ikke for at alle skal like meg, og jeg har absolutt ikke behov for å få et klapp på skulderen, men jeg klarer ikke å fri meg fra tanken om at andre leser det jeg skriver og at jeg faktisk bryr meg om hva de tenker. Selv hører jeg til dem som kan se reality tv med puten klar for å gjemme ansiktet når det som sies og gjøres blir for pinlig (mens jeg krysser fingrene for at jeg slipper å se egne barn i den rollen noen gang 😉 ), og det er ikke det inntrykket jeg vil noen skal sitte igjen med etter et besøk på Hverdagsmamma :-) Samtidig så har jeg fått et mer positivt syn på blogging som kommunikasjonsmiddel, og jeg koser meg veldig med å skrive om små og store hendelser i livet vårt, mens jeg håper at jentene mine en dag kan lese den med samme glede som jeg gjør når jeg ser bilder fra egen barndom. For selv om innleggene ikke alltid er så lange så ligger det mye tid og tanker bak. Dette gjelder såvel fra hvilke bilder jeg legger ut til hva jeg skriver. For jeg byr gjerne på meg selv, min familie og vår hverdag – på godt og vondt; jeg er bare litt selektiv med hva jeg publiserer :-)

 

Adventskalender – del 2

Hjemmesydd julekalender med nisse

Jeg har tidligere blogget om jentenes adventskalender. For de av dere som har lest denne posten (her) så vet dere også historien bak kalenderen vi bruker, og selv om jeg til tider synes at det kan være litt stress å skulle finne på gaver, så koser jeg meg egentlig med å lage til denne tradisjonen i hjemmet.

Når jeg selv var barn så var det ikke mange som hadde egne gavekalendere. De aller fleste åpnet de ferdigkjøpte utgavene som enten var fylt med små plastfigurer eller en liten sjokolade. Men så var det noen da, som fikk små gaver hver dag. Jeg husker enda hvordan jeg drømte om å være blant dem som daglig kunne vise frem en ny liten luktesåpe, et viskelær eller en kul blyant. At vi hadde egen gavekalender i klassen der alle hadde kjøpt en liten ting, og der alle fikk åpne hver sin dag, hjalp litt, for en egen gavekalender hjemme ble med drømmen. Så er det vel med dette som med så mye annet, man tar det som en selvfølge at ens egne barn har mange av de samme drømmer og preferanser som man selv husker å ha hatt. For selvfølgelig skulle jeg lage gavekalender til mine barn, og selv om jentene har hver sin sjokoladekalender og deler en gavekalender, så har de vært fornøyde med det. Eller….

De siste dagene er jeg nemlig begynt å lurer litt på hvem denne kalenderen er viktigst for, mor eller barn. Butikkene er fulle av ferdige gavekalendere, og de siste årene så synes jeg faktisk at alternativene er blitt gode. Iallefall har mine barn studert nøye både Lego Friends og Kinder Maxi kalenderene i butikken, og jeg tror faktisk at de hadde syntes det var ok med disse alternativene også. Når jeg i tillegg leser på klikk.no barnas dom over de ulike julekalenderene, og ser at samtlige stort sett blir godt mottatt, så flyr tankene et øyeblikk til hvor enkelt jeg kunne gjort det for meg selv. Det er iallefall bare å innrømme at gavekalendere tar tid, og om jeg skulle begynt å summert sammen kostnadene med den, så tørr jeg ikke tenke på hva summen ville blitt. For jeg har vært ukritisk til både størrelse og pris på årets kalendergaver, noe jeg forsvarer med at det er bedre at de får noe som blir brukt, enn noe de glemmer og legger i en krok.

Siden jeg selv synes at det er en fin tradisjon med hjemmelaget gavekalender, så tror jeg nok at dette er noe som vil fortsette hos oss i mange år fremover. Skulle derimot tiden fly fra meg et annet år, så er det ikke umulig at jeg spør jentene hva de selv vil ha; mors gavekalender eller et av de ferdigkjøpte alternativene – og jeg er faktisk ikke sikker på hva svaret vil bli…..

Hva gjør andre mødre? Lager dere egne gavekalendere eller kjøper dere ferdige alternativer? og hvilke erfaringer har dere?

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...