Når jeg var yngre og student så hadde jeg et klart bilde på hvordan fremtiden skulle bli. Herunder så var det en selvfølge at jeg skulle vente med både barn og giftemål til jeg var langt opp i tredve årene (det hørtes voksent ut dengang, nå lurer jeg ofte på når man egentlig blir skikkelig voksen ) Først skulle jeg reise og leve et forholdsvis egoistisk liv der jeg selv kunne være i høysete – å holde kroppen i god form var en selvfølge (jeg ler nesten litt her jeg sitter i etterpåklokskap). Når jeg en gang skulle bli mor så skulle jeg ikke bli en hønemor, men ta barna med rundt overalt.

Lite av dette er blitt en realitet!! Før jeg var tredve var jeg både gift og hadde to barn – og jeg ville ikke byttet med noen!!! Jeg diller og duller her hjemme, blir ikke nervevrak av rot som flyter, men liker egentlig å rydde og ha orden – og jeg slapper av med å stryke klær (jepp, for meg kan tilfredstillelsen ved å legge nystrøkne klær med brettekant fint inn i skapet gi en like så avslappet tilværelse som om jeg hadde hevet meg ned på sofaen fremfor tv`n) og hønemor, absolutt!! Jeg har knapt vært borte fra jentene de siste 8 årene (antall ganger kan lett telles på en hånd), og igjen må jeg innrømme at det er akkurat slik jeg vil ha det.

Til nå så har jeg vært den som selv i størst grad setter grenser for når jeg tilbringer tid med barna og ikke. Det har vært naturlig at tiden etter jobb og barnehage/skole i stor grad er familietid. Selvfølgelig har hverdagslogistikken med kjøring til diverse aktiviteter vært en del av bilde, men familiens behov har i størst grad vært innenfor hjemmets fire vegger. Nå er eldste jenten vår snart 9 år, og fortsatt er hun mammajente på sin hals (jippi!!!). Så fortsatt liker hun å krype inn i mammas armkrok og ligge helt stille og bare kose, så til en viss grad så vil jeg påstå at jeg enda er senter i hennes univers. Men hvor lenge vil dette vare???? For det er ikke til å komme unna at etterhvert som barna vokser til så forflyttes endel av deres sosiale behov seg utover og i større grad mot venner. Så mens jeg de siste årene i stor grad har latt sosialiseringsbehovet mitt være forbeholdt familie og nære venner, så merker jeg at det er mange andre personer i mine barns liv som plutselig er vel så viktige som meg. Tanken på at dette bare er begynnelsen er nesten ikke til å holde ut…. At andre skal være involvert i problemer og gleder de små opplever før meg – hvordan skal dette ende???

Denne helgen så skal eldste jenten vår være med sin tante, onkel og to fettere på hyttetur, og hun gleder seg så til de grader at selv det å nevne ordet hytte bringer frem et stort smil rundt munnen på henne. Den første skikkelige helgen borte fra mor og far gir visst en lykkefølelse av en annen dimensjon. Hmmm, jeg gleder meg masse med min spente og glade 8 åring, samtidig som jeg kjenner på panikken over at jeg snart må innse at min lille jente vokser til…

Jeg vet ikke om andre kjenner seg igjen, og selv er jeg også dobbel på følelsene rundt at ens barn blir mer og mer selvstendige. For jeg gleder meg til å kunne gå på butikken alene sammens med Hverdagspappa, å kunne gå ut å spise med andre voksne og slippe å legge frem klær til tre sett barn hver morgen. Samtidig så er det jammen mye av min identitet som de siste årene er blitt sammenfallende med det å være mamma….