Yearly Archives: 2012

Juleavslutning med bismak

I dag har vi hatt juleavslutning på jobben. En koselig tradisjon som har vart i åresvis. Siden vi i det daglige er spredd på flere baser er det ekstra kjekt når vi først møtes. Tradisjon tro har vi på forhånd trukket hver vår navnelapp på en kollega som man skal være julenisse for. Dermed har alle kjøpt inn en gave til hver sin person som blir lagt i en stor nissesekk (gaven, ikke personen altså :-) ). En av guttene i staben pleier å ta på seg jobben som nisse, og det blir mye latter og moro over kreative gaveforslag som blir gitt. For min del fikk jeg både julepynt, sjokolade og lyslykt fra min nisse. I tillegg hadde sjefen kjøpt gaver til oss alle.

Noen gaver er det lov å åpne tidlig....

Noen gaver er det lov å åpne tidlig….

Årets avslutning var imidlertid ekstra spesiell. Fra årsskifte av vil nemlig tjenesten vår bli slått sammen med tilsvarende tjeneste i en annen bydel. I tillegg til å bli mye større enn hva vi har vært til nå, så vil vi få ny sjef. Som ved alle endringer så er det trist at noe fint tar slutt, samtidig som det er spennede å se hva som vil komme. Idag ble det iallefall rom for gode taler, mye latter og vi fikk tatt det siste gruppebilde av en flott gjeng gode kollegaer. Så får vi heller vente i spenning med å se hva neste år vil bringe.

Jakten på det perfekte juletre

Før vi fikk barn så pleide vi aldri å ha juletre hjemme hos oss. Det var liksom ingen vits når selve julaften alltid ble feiret hos våre respektive foreldre. Etterhvert som vi selv ble foreldre, så ble det imidlertid også naturlig at juletreet måtte på plass. At vi ikke alltid feiret jul hos oss selv hadde ikke lengre noe å si, treet var en sentral juletradisjon som skulle føres videre!

Når så først et tre skulle pryde stuen, så ble det plutselig en greie… For meg vel å merke. Hverdagspappa tror jeg ikke hadde reagert om så treet var både skjevt og ujevnt. Jeg derimot, jeg drømte plutselig om det perfekte treet. Treet med stor T som skulle vekke beundring og begistring – men så var det å finne dette treet da. Når vi hadde et barn, var det ingen problem å ta henne med for å finne et, selv om det tok litt tid å sjekke ut utvalget. For det er her forskjeller mellom de voksne i hjemmet vårt kommer inn. Hverdagspappa kunne gått ut av bilen, kastet sitt blikk på det nærmeste treet, vurdert det som enkelt å bære med seg (dvs han kunne nå lett inn til stammen fordi det mangler grener, og max var 1,5 m høyt) Jeg vil se meg litt om…..

Med to barn ble dette straks en større utfordring. Ikke bare skulle to utålmodig jenter (og en stykk pappa) holdes styr på, treet må jo etterhvert fraktes hjem. Noe som ikke er bare bare i en bil uten takbøyler. Iallefall, nå har vi jo tre barn, og utålmodighetsnivået er på ingen måte redusert. Jeg vil gå så langt å hevde at noen god julestemning ikke er kjennetegnet for familien vår idet treet skal kjøpes inn. De siste årene har derfor diskusjonen om hvorvidt vi skal gå over til et falskt tre dukket opp. I fjor kom vi så langt i prosessen at jeg sjekket ut utvalget av kunsttre, men da endte vi til slutt opp med et ekte. Hovedsakelig fordi jeg av alle ting  arvet en juletrefot som har en spesiell affeksjonsverdi for meg. Ikke bare har den blitt laget til og håndmalt av mine besteforeldre, flere andre i familien (inklusiv mine foreldre) har maken og det har ikke latt seg gjøre å få tak i tilsvarende til meg. Så akkurat den juletrefoten er jeg veldig stolt av, og når jeg omsider ble eier av denne forrige jul, så måtte den selvfølgelig prydes med et ekte tre. Imidlertid lærte jeg da flere ting; Eldre håndlagete juletreføtter mangler fleksibiliteten som den standard masseproduserte utgaven vi tidligere har vært i besittelse av har, og edelgran er et hardt treslag! For her måtte stammen hugges til for i det hele tatt passe ned i foten, og selv om min far tok arbeidet med først å kjøre innom Clas Ohlson for å kjøpe en øks til sin datter og videre tilpasse treet på foten, så registrerte vi alle at dette tok tid. Selv for en handy ingeniør.

Hverdagspappa er på ingen måte handy. Det er derfor mulig at tanken på å måtte overta etter svigerfar for å treet på foten var motivasjon nok for han til å støtte enhver diskusjon om vi skulle gå for et falskt tre iår! Iallefall husket jeg at jeg i fjor hadde merket meg med et spesielt tre på Living. Hverdagspappa ble sendt avgårde, og kunne bekrefte at treet var like fint som jeg husket det. Videre slo han fast at det ville passe i nevnte juletrefot (utrolig hva som kan være viktig for en… :-) ). Iallefall er det flere uker siden vi landet på at årets tre ikke ville være kjøpt av hutrende juletreselgere ved nærmeste bensinstasjon, men i varme omgivelser på Living.

Så er det noe med å utsette det som utsettes kan, og i år har vi egentlig kommet tidlig igang med deler av juleforbredelsene. Dette tror jeg må ha forsterket følelsen av å ha god tid til selve dagen. Iallefall, idag, når vi alle troppet opp for å kjøpe juletre, så var det tydelig at vi ikke var de eneste som hadde bestemt oss for å droppe den ekte varianten. Avdelingen for juletre var tilnærmet full, og det var tre i ulike størrelser og prisklasser – utvalget var egentlig bra, for alle sorter utenom det ene som vi hadde sett oss ut… Treet med naturlige kongler festet på og som der og da rykket opp til å bli det perfekte juletre (utrolig hvor fint tanken på det man ikke kan få blir). Det var tydeligvis andre som hadde bestemt seg for samme tre, og som hadde vært betraktelig tidligere ute enn oss, og med forsikringer om at treet ikke ville komme inn igjen før jul så var det bare å hive seg rundt å se på andre tre. De andre trærene der var imidlertid ikke aktuelle….

Bilde hentet fra http://livingbloggen.blogspot.no/

Bilde hentet fra http://livingbloggen.blogspot.no/

Turen gikk derfor videre til Bohus. Jeg hadde på forhånd i min søken på nettet registrert at også der skulle utvalget av kunsttre være stort. Selv om vi hadde kommet med noen oppgitte gloser i bilen om hvor håpløst det var at vi hadde utsatt juletrekjøpet, så var vi fortsatt ganske optimistiske når vi troppet opp på møbelsentert. Det var helt til vi så de to usle utgavene som var igjen der…. Ingen av dem var over 120 cm. Altså lite aktuelle. Jeg rakk ikke å spørre betjeningen engang – andre kom meg i forkjøpet – og jeg overhørte at dette var de to siste trærene hos dem. Vi var altså ikke de eneste på juletrejakt….

Bilde hentet fra bohus.no

Bilde hentet fra www.bohus.no

Fordelen med å bo i en storby er at møbelsenterene ligger tett i tett, så dermed var det å kjøre de to minuttene det tok oss å komme til Skeidar. Her hadde de kun en type, og siden panikken var begynt å ta oss, og vi var usikker på hvor langt bak i rekken av paniske juletrekjøpere vi var, så ble det raskt avgjort at dette måtte bli treet. Det var absolutt ikke like fint som treet jeg hadde sett meg ut på Living, men et raskt regnestykke konkluderte med at siden det også var i en annen prisklasse så var det ikke krise om det etterhvert blir byttet ut. Iallefall er vi nå klar for å prøve ut kunstig juletre. Vi ser frem til å slippe å bruke tid på å kjøpe, frakte og få et stort tre på foten. Videre så ser vi frem til å ikke måtte huske på å vanne treet de to ukene det er oppe (vi blir alltid minnet på det etterhvert som flere og flere nåler faller av). Tilslutt så gleder vi (mulig dette først og fremst gjelder for hverdagspappa) oss til å slippe å frakte ut det dryssende treet, før hverdagspappa videre må sage det opp og kjøre grenene avgårde til returpunktet. Totalt sett så kan det være ganske så mye pes med et juletre…. Frykten nå er at det nyinnkjøpte treet ikke bare spretter ut av esken (som forresten var både liten og nett) og er klar til å pyntes, men vil kreve en over middels handy kompetanse for å fåes opp. Jeg tror iallefall ikke at dette er året vi tørr å vente helt til lillejulaften før vi prøver det ut….

Kanskje det et andre som har erfaringer med kusntig juletre, er det enkelt å sette opp? Eller er det mye monteringsarbeid?

<?php if (function_exists(‘nrelate_popular’)) nrelate_popular(); ?>

Desember marathon

Forleden dag snakket jeg med en venninne og vi kom inn på temaet “Hva brukte vi egentlig tiden på før vi fikk barn?”. I etterkant ble jeg gående og tenke på dette, for jo visst trente jeg mer, og jeg brukte jo tid på studier, men sånn ellers så føles det som om det må ha vært et hav av fritid til å gjøre akkurat det som falt meg inn. Desember var iallefall alltid fylt med hyggelig samvær med gode venner og i helgene var det på med finstasen. Fortsatt så blir det plass til både lunsj og stas, men nå krever dette en helt annen form for planlegging enn hva som engang var tilfelle. Oppgavene over hva man skal rekke over disse desemberukene har økt betraktelig, for etterhvert som familiesituasjonen har endret seg så er ønske og behovet for nye prioriteringer kommet til. At søsken og venner også har utvidet familiene sine gjør at det må flere møter til for å få truffet alle, og siden flere gaver skal kjøpes inn så tilbringes enda litt mer tid i butikkene. I perioder føles i det hele tatt denne måneden som en aldri så liten kraftanstrengelse…. Man vil jo ikke gå glipp av noe.

Denne uken så har virkelig planene stått i kø i forhold til aktiviteter vi skal rekke over både på skolen og i barnehagen.

Tirsdag var det tid for lysfest i barnehagen til de to yngste jentene. Dette er andre året den tradisjonelle juletrefesten er blitt erstattet med lysfest. Heldigvis var været bra, og barna koste seg med å spise ute i lys av bålet, og gå på skattejakt hvor de måtte bruke lommelykter for å finne veien. Kjempestas!

Lysfest i Morvikbotn barnehage

Grøten smakte ekstra godt når den ble inntatt ute…..

Under lysfesten var det stor stas med bål i sandkassen

Under lysfesten var det stor stas med bål i sandkassen

 Onsdag var det avslutning for klassen til 8 åringen. I år har de fått ny lærer, og sammen hadde de laget til 45 minutter med underholdning for oss foreldre. Veldig gøy, og det fikk tankene til å fly til egen barndom, og årene på barneskolen. Der var jeg heldig å ha en lærer som var flink til å involvere oss elever med å lage julespill og musikalske fremføringer, og jeg tenker enda på dette som gode minner som skapte et ekstra samhold i klassen. Kjekt at også 8 åringen vår har fått en lærer som prioriterer denne typen aktiviteter.

Flinke elever hadde øvd mye på kveldens fremføring

Flinke elever hadde øvd mye på kveldens fremføring

Siden det er Lucia dagen idag har barnehagen selvfølgelig hatt Luciafrokost. Kjekt å få med seg, men ikke alltid like enkelt å få presset inn i en travel jobbhverdag Jentene måtte derfor tåle at vi ikke kunne være med begge to, og 2 åringen måtte derfor finne seg i at det ble frokost på avdelingen med de store barna idag.

De eldste barna leder an i Luciatoget

De eldste barna leder an i Luciatoget

Noen ekstra julesanger blir det også tid til

Noen ekstra julesanger blir det også tid til

Det har i det hele tatt vært en liten marathon uke dette her, og det ser ut som om resten av uken fortsetter likedan. Koselig, men en del av meg ser frem til at roen kan begynne å senke seg litt mer neste uke….

Juletanker fra barnemunn

nissenk

5 åringen: “Mamma, jeg ønsker meg ikke ipad til jul lengre!

Mamma: “Ok…. ????” Usikker på om dette lød like overrasket og likegyldig som det burde, for i hodet begynner panikken å ta meg. “…. mamma trodde det var dette du ønsket deg mest av alt….

5 åringen: “Jo, men jeg ønsket meg ikke noe annet fra julenissen, så jeg får nok en av han! Så du kan kjøpe noe annet du……

For en stund siden las jeg om hvordan julenissen synes å være avslørt som en som “ikke finnes på ordentlig” hos familien Livet i Casa Didriksen. Ut fra 5 åringen vår sin kommentar så er hun heldigvis ikke begynt å bli en tviler enda. Selvfølgelig har jeg hørt henne diskutere med søsteren om at nissene på senteret ikke er ekte, og om hvordan den ekte nissen har mer enn nok å gjøre på denne tiden om han ikke skal løpe rundt og dele ut pepperkaker også (det er godt at noe av det jeg sier iallefall går inn). Men derfra til å komme med påstander om at nissen faktisk ikke finnes, det håper jeg det blir lenge til jeg hører fra hennes munn…..

Eldstemann hadde en periode når hun var rundt 6 år hvor hun kom med slike hårreisende påstander. Heldigvis har hun kommet til fornuften nå, og fremfor sine foreldre så snakker hun ivrig om at hun gleder seg til at nissen skal komme på julaften. Det er godt mulig hun har en helt annen versjon blant venner, men jeg tar meg i å like denne felles oppfatningen av at julenissen skaper litt ekstra magi….. For jeg kjenner meg igjen, jeg har iallefall aldri villet påstå at julenissen ikke finnest. Jeg husker jeg kom med forklaringen til min 15 år yngre bror en gang han spurte, at det var litt som med Gud; noen tror og andre ikke… I etterkant så ser jeg at dette kanskje ikke helt var en passende forklaring, men akkurat i julen så synes jeg faktisk det er godt å kunne glede seg over tanken på at nissen skal komme. For selv om jeg vokste opp som enebarn så hadde jeg forventninger langt opp i ungdomsårene om at nissen kom for å dele ut gaver på julaften. Etterhvert så måtte jeg nærmest dytte min snille far ut døren for å kjøpe egg hos naboen på julekvelden, men det var allikevel en herlig tradisjon når den kjente stemmen like etter kunne høres ropende i gangen; hoho, og følelsen av glede som alltid kom når nissen var på vei opp trappen; da var julestemningen på topp!!

Hos oss er det derfor en selvfølge å sette frem grøt til nissen den 23. desember, og alle håper at dette gjør at han stikker innom om natten med en liten morgengave. Når julekvelden kommer så venter vi videre i spenning (mulig at mens noen venter på om nissen kommer, så er andre mest opptatt av om naboen har funnet alt utstyret ;-) ), så får jeg heller tenke litt mer på hvordan jeg kan forklare at nissen ikke alltid kan komme med de største gavene, selv om det var det ene som stod i brevet som mamma dyrt og hellig lovet er blitt postlagt og sendt avgårde til Nordpolen…..

Så har vi pynta treet….

 For noen uker siden så laget jentene sin egen juletrepynt av trolldeig og kongler. Tiden har løpt litt fra oss, og først nå har de fått testet ut pynten på trærene. De har hvert sitt lille tre på rommet, og disse får de pynte helt uten innblanding fra mor. Det er tydeligvis kvantitet som teller…. For i tillegg til julepynten de selv har laget, så må selvfølgelig deler av den pynten vi hadde fra før på.

Lysene på trærene er nye av året, og de vante juletrelysene som trenger strøm for å fungere er byttet ut med et batteridrevet alternativ fra Jernia. Dermed kan juletrærene flyttes på og lekes med.

Jentene selv er veldig fornøyde med resultatet de har fått til, og selv om jeg ikke er helt klar for å bytte ut all pynten som etterhvert skal komme på treet i stuen, så synes jeg de har gjort en strålende jobb :-)

Når en pepperkake baker…

pepperkakeintro

For de av dere som følger bloggen min så har dere nok fått med dere at jeg er glad i julen. Ikke stresset med å vaske, rydde og tråle butikker, men kos, pynt, stemning og tradisjoner. Når det kommer til baking så er jeg noe dobbel; jeg lager gjerne bakevarer som boller og horn, men alt som har ordet kake i seg kan jeg styre min begeistring for. Heldigvis har jeg verdens beste venninne! Helt fra heimkunnskapstimene på barneskolen har vi hatt faste roller, jeg baker bollene og hun tar ansvar for det meste annet :-) Jeg liker å tro at jeg i tillegg bidrar med godt selskap. Iallefall, så har det samme rollemønsteret fulgt oss i alle år (og snart 30 års gammelt mønster er vanskelig å bryte …). Når vi ble litt eldre og bodde sammen som studenter, så økte mitt bidrag på middagsfronten. Jeg lagde de tradisjonelle rettene med poteter og saus, hun vartet opp med ovnsbakt ørret om søndagen. Om vi skal hoppe enda nærmere nåtiden så fikk jeg barn først, og da visste hun et nytt talent. Kakepynting. Dvs at hun kunne bidra med bursdagskaker også; kake til familieselskapet, kake til å ta med i barnehagen –  you name it, alt ble ferdig bakt og pyntet levert på min dør i god tid før de trengtes. Og til jul så er det jo kakebakings tid…. og julekaker er også kaker, så naturligvis hører dette under hennes ansvarsområdet….

For selv hvor mye jeg kan styre min begeistring for kaker (ikke liker jeg spesielt godt å spise dem heller) så må jo de obligatoriske pepperkakene bakes og pepperkakehuset pyntes. Mine fingre har alltid vært (dette må være fysiologisk – mulig et yrkeshandikap, fysioterapeuter skal jo kunne føle med fingrene) svært så ømfintlige, og det å lage knekk for å skulle feste sammen et pepperkakehus passer dårlig med dette. I år har vi derfor funnet en fantastisk arbeidsfordeling (for mitt vedkommende vel å merke). M lager hjemmelaget pepperkakedeig, lager deler til fem små hus som hun limer sammen (alle de største barna må jo ha et hver), og selvfølgelig lager hun ferdigstekte pepperkaker som er klare til å pyntes. Så kjøper jeg noen bokser med deig på Ikea, og venter på besøk. Familien nedi bakken tar med hus og ferdige kaker, kommer oppom oss, slik at jeg og jentene kan pynte og bake. Genialt!

Denne tradisjonen med felles pepperkakebaking begynte for flere år siden, og innledningsvis var vi så få at det gikk greit å sette sammen huset mens vi alle var samlet. Etterhvert har ungeflokken vokst, og i fjor følte jeg det var på sin plass å bidra litt mer – jeg fant ut at det var tid for å prøve et nytt opplegg og kjøpte et byggesett som skulle kunne settes sammen uten knekk. Dette fungerte ikke spesielt godt!! og eksperten måtte overta. Jeg lurer i mitt stille sinn på om dette er grunnen til at hun har gjort alt på forhånd i år, hun har innsett at hun uansett blir stående med arbeidet :-)

Etterhvert som årene går er det flere små som trenger hjelp, men fortsatte er det sånn at to gode venner blir sitter igjen og pynte, mens barna forsvinner ned i underetasjen for å leke. Dagen bærer altså preg av høy lyd, mye støy og å være veldig gøy.

Jentene kan nå stolt få fortelle på at de har bakt hjemme (et kakeslag er tross alt baking det også), og jeg får mine husmorspoeng i førjulsstria uten å ha måttet gjøre stort, snakk om hverdagsluksus. Jeg krysser bare fingrene (mine er enda inntakte i motsetning til hos hun som har brukt en hel kveld på å sette sammen fem små hus) at hun har glemt til neste år hvor mye arbeid det er for henne når jeg foreslår en koselig kveld med baking før jul.

Nå nyter jeg at roen har senket seg, mens jeg ser på to ferdig fylte pepperkakebokser – en med pynt og en uten – og tre ferdig pyntede hus. Jeg har forlengst funnet godstolen og gleder meg over at jeg kan krysse ut kakepaking på listen min over ting som skal gjøres før jul. O herlige førjulstid – og enda bedre er den når den tilbringes med familie og gode venner.

Lucia på forskudd

En ting som alltid blir prioritert før jul er å bake Lussekatter. Etter som årene går og flere oppgaver og arrangementer skal presses inn i desember, så gjelder det å planlegge slik at tradisjoner ikke blir stress. I de tilfellene da den 13. er på en ukedag, så lages derfor Lussekattene helgen før. For vår del ble det idag :-) I kombinasjon med kakao og krem så ble det en fin lørdagslunch her i heimen. Oppskriften er den samme som jeg har brukt siden studietiden, og om andre kan dra nytte av den så kommer den her:

 

Oppskrift på Lussekatter

Smelt 200 g margarin, og tilsett 7 dl melk. Varm blandingen opp til ca 37º C, og rør inn 1,5 pakke gjær.

Bland sammen 1,2 kg hvetemel, 2 dl sukker, 2 ts gurkemeie og 1 ts kardemomme. Rør inn alt det våte. Tilpass mer mel etter behov for å få en jevn og fin deig.

Sett deigen lunt, og la den heve i ca 30 minutter.

Skjær passe stykker av deigen, og rull ut pølser som formes til Lussekatter. La de etterheve i 20-30 minutter. Pensle med egg og pyntes med rosiner.

Stekes på 220 grader i en forvarmet i ca 12 minutter

PS!! Husk å være tidlig ute med å kjøpe gurkemaie – for det er alltid utsolgt når den 13. nærmer seg.

Gledelig gjensyn

Gjensynsglede

Det er ikke ofte verken jeg eller hverdagspappa er borte fra jentene, men denne uken har pappaen vært flere dager på Geilo. Det fine med noen dager fra hverandre er at man da får muligheten til å glede seg litt ekstra over å sees igjen. Det var iallefall noen glade jenter som synes det var topp å kunne krype opp på pappas fang for litt kos.

Elise har hatt sesongens siste dag på idrettsskolen idag, og tradisjon tro var det Rock n Rolf danseskole som sto på programmet. Som den ansvarsfulle storesøsteren hun er så har hun nå prøvd å lære søstre sine noen nye dansemoves. Selv synes de at de er klar til å ta opp konkuransen med kandidatene på Norske talenter :-) Greit å ha ambisjoner, men enn så lenge så får de nøye seg med å se på, og i pausen er det alltid noe kjekt å finne på nettet – utrolig at mammaen i det hele tatt kommer til på mac´n.

God fredagskveld alle sammen!

Prosjekt strikking

pannebåndprosjekt

For tiden fortsetter jeg mine prosjekt med å prøve ut nye hobbyaktiviteter. Det siste jeg har hevet meg over er strikking. For 20 år på denne tiden ventet jeg stolt på å skulle bli storesøster for første gang, og i motsetning til under egne graviditeter så brukte jeg den ventetiden på å strikke. Det er mulig jeg overdriver litt nå, for jeg satt ikke med strikketøyet fremme til enhver tid, men et par sokker med den lilles initialer på ble det iallefall til at jeg laget (jeg strikket teppe og genser til han også uten at resultatet av dette er verdt å nevne). Om det var stoltheten over å ha fått verdens beste lillebror eller hva vites ikke, men etter at han kom til verden så ble strikkingen lagt på hyllen (jeg skulle ønske jeg kunne sagt at det var fordi du var så krevende A., men det ville virkelig ha vært en stor overdrivelse ;-) ).

Med flinke oldemødre og en svigermor som har forsynt både meg og jentene med lekre hjemmestrikkede klær så har det ikke vært behov for at mor i huset skulle ta opp igjen gamle ferdigheter. I min siste permisjon var jeg imidlertid så heldig å komme i en fantastisk barselgruppe. En av de andre damene her har en blogg som jeg siden har hatt stor glede av og fått mye inspirasjon fra, og etterhvert som jeg har fulgt henne har jeg merket at lysten til å skape noe selv har kommet mer og mer. Flere ganger har jeg derfor tenkt at jeg skulle sette meg ned og prøve meg frem med strikkingen igjen, men tiden har aldri strukket helt til… Nå gjør den imidlertid det, og etter å ha lest min gode venninnes blogginnlegg om sin strikkedebut, så kjente jeg virkelig lysten til å finne frem pinnene. I tilfelle jeg skulle ha glemt alt, så kunne ikke det første prosjektet være av det ambisiøse slaget. Fine pannebåndene på bloggen til TiddyMin gav derfor inspirasjon til hvor jeg kunne begynne. Planen var å følge hennes oppskrift og begynne med perlestrikk, men siden jeg bommet på hvor jeg skulle strikke rett og vrang (neste prosjekt må visst være å lære å lese oppskrifter), så ble det ribbestrikk… Etter litt veiledning fra flinkeste H, er jeg imidlertid klar for å anskaffe meg rundpinner og gjøre et nytt forsøk på å få ferdig et pannebånd i perlestrikk. Trøsten er at de to eldste jentene likte resultatet, og ønsker seg flere, så her er det ingen grunn til ikke å prøve seg frem ytterligere. Jeg er til og med fristet til å prøve meg på litt større prosjekter – for dette gav mersmak!

Siden jeg verken kan lese oppskrifter eller har mer enn en dags erfaring, ville det vært å ta seg vann over hodet å skulle legge ut noen oppskrift på strikkeprosjektet mitt, men om andre på mitt nivå skulle la seg friste, så er det greit å ta med seg at det på alle garn står hvor mange masker som trengs for å strikke 10 cm. Deretter er det bare å regne…… For min del hadde jeg regnet antall masker for å strikke pannebåndet til 8 åringen, men siden jeg har holdt for stramt på tråden når jeg felte av så ble det til 5 åringen i stedet… Greit med flere hvor ting kan gå i arv.

Privat vs personlig blogg

Hverdagsmamma: personlig vs privat blogger

Man trenger ikke å ha besøkt mange blogger før man får forståelsen av at det kan være mange årsaker til bloggers eksistens. Ønske om å dele glimt fra hverdagslivet til familie og kjente som bor langt unna, behov for å ha en arena hvor egne ytringer kan komme frem og ønske om å lære mer om sosiale medier er forklaringer som går igjen på mange. Personlig kjenner jeg meg igjen i alt dette, og med tre små jenter så var særlig sistnevnte vesentlig. Sommerens mediedekning av Vågå saken, der vi fikk innblikk i en ung jentes skyping med en eldre mann, gav meg en følelse av å begynne å bli gammel. For dette er en verden jeg kjenner lite til. Vissheten om at jentene mine i løpet av få år sannsynligvis vil ha mer kunnskap rundt digital kommunikasjon enn meg utløste et behov for å lære mer. Visst har jeg hatt min Facebook profil siden majoriteten fikk det i 2007, og smarttelefonen skjønner jeg ikke hvordan jeg noen gang har klart meg uten, men ut over det så må jeg ringe min 19 år gamle bror når jeg har spørsmål av teknisk art… Hvordan skal jeg kunne veilede og guide mine håpefulle på et område jeg selv kan lite om??? Behovet for mer lærdom gav seg således selv, og fra knapt å ha lest en blogg i hele mitt liv koser jeg meg nå med å surfe rundt og få et innblikk i andres liv, meninger og erfaringer. Jeg har lært mye, jeg er blitt inspirert og engasjert, og jeg har funnet motivasjon til å sette i gang prosjekter som ellers ikke ville falt meg inn: Ja, selv mine første cupcake har jeg laget.

Et av mine utgangspunkt var altså å selv lære mer for å gi jentene mine et naturlig forhold til sosiale medier. Jeg hadde et håp om at vi alle kunne bli mer bevisste rundt å kunne være personlig uten å bli for privat. Jeg har mange ganger tenkt på at selv om jeg ikke har mye jeg angrer fra egen ungdomstid, så er jeg glad for at ikke bilder tatt fra de første festene jeg var på ligger lett tilgjengelig på nettet, og følgelig gir andre et innblikk i deler av livet mitt som idag er fjernt. Sosiale medier er kommet for å bli, og jeg er glad for mye av det posistive som følger av det. Samtidig håper jeg at jeg klarer å vise egne barn ved eksempel og ikke ved formaninger, at nettvett er viktig. Bilder en selv synes er morsomme idag, er kanskje ikke dem en ønsker at potensielle arbeidsgivere får frem om 10 år….

Når jeg blogger har jeg ingen behov for å vise en perfekt tilværelse, og bloggen min har rom for både postitive og negative elementer fra hverdagen vår. At en 2 åring kan slå seg vrang når det minst passer, er vel noe alle småbarnsforeldre kjenner seg igjen i, og når jeg skriver om dette er det ikke for å utlevere den lille. For å utlevere noen som ikke kan bestemme selv har jeg ingen interesse av, for selv om jeg aldri bruker navn når jeg blogger så er det mange som kjenner oss. På lik linje føler jeg heller ikke for å utbrodere følelser, og enkelte deler av hvordan livet mitt er idag har jeg valgt å ta fokuset helt bort fra. Det er rett og slett for personlig til at jeg vil blogge om det. Kanskje fordi jeg er redd for å bli satt i bås, eventuelt fordi jeg mener det hører til blant mine nærmeste.

Om bloggen hovedsakelig begynte for egen del, så må jeg bare innrømme at jeg nå blir utrolig glad for hver og en som er inne og leser innleggene mine, og jeg kjenner virkelig gleden bre seg når noen kommenterer. Jeg blogger ikke for at alle skal like meg, og jeg har absolutt ikke behov for å få et klapp på skulderen, men jeg klarer ikke å fri meg fra tanken om at andre leser det jeg skriver og at jeg faktisk bryr meg om hva de tenker. Selv hører jeg til dem som kan se reality tv med puten klar for å gjemme ansiktet når det som sies og gjøres blir for pinlig (mens jeg krysser fingrene for at jeg slipper å se egne barn i den rollen noen gang ;-) ), og det er ikke det inntrykket jeg vil noen skal sitte igjen med etter et besøk på Hverdagsmamma :-) Samtidig så har jeg fått et mer positivt syn på blogging som kommunikasjonsmiddel, og jeg koser meg veldig med å skrive om små og store hendelser i livet vårt, mens jeg håper at jentene mine en dag kan lese den med samme glede som jeg gjør når jeg ser bilder fra egen barndom. For selv om innleggene ikke alltid er så lange så ligger det mye tid og tanker bak. Dette gjelder såvel fra hvilke bilder jeg legger ut til hva jeg skriver. For jeg byr gjerne på meg selv, min familie og vår hverdag – på godt og vondt; jeg er bare litt selektiv med hva jeg publiserer :-)

 

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...