Category Archives: Hverdagsmamma

Hva man sier og hva man gjør; alltid to sider av samme sak?

En ting jeg virkelig har fått erfare etterhvert som jentene er kommet til er at ingenting er svart/ hvitt, og at det jeg sier til dem ikke alltid harmonerer med det jeg selv gjør. Ovenfor dem er jeg eksempelvis ganske opptatt av at kroppen trenger sunn mat for å fungere, at godteri er forbeholdt lørdager og at vi drikker vann når vi er tørste. Samtidig så har jeg aldri helt klart å holde meg til at sjokolade kun kan spises i helgene og pepsi max er blitt en god venn, også når jeg er tørst…..

Idealet

Idealet…..

Når jentene skal på nye aktiviteter etc, og gir uttrykk for at det er litt skummelt å ikke kjenne noen, så trøster jeg med at dette vil gå helt fint, at det bare er å snakke med de andre, at det nok er mange andre som heller ikke kjenner noen og som derfor blir glade om noen tar kontakt. Men hva gjør jeg selv i lignende situasjoner; jo magekrampen har nærmest tatt overhånd dager i forveien, og jeg går definitivt ikke bort til hvem som helst og begynner å snakke; nei, i stedet går jeg med løftet hode i et forsøk på å se mest mulig selvsikker ut, men ender sannsynligvis bare opp med å virke overlegen….

Før aktivitetdeltagelse maser jeg om at det viktigste er å delta, og at det ikke har noe å si hvem som vinner; tross alt er det ytterst få som gjør det…. Jepp, jeg har prentet dette inn fra de er små, og drømmer om hvordan jeg forhåpetligvis er med å styrke både selvfølelse og mestringsevne – samtidig så vil jeg selv knapt vedkjenne meg å tape for dem i UNO, og de vet at mor i de fleste sammenhenger spiller for å vinne. For mitt eget konkurranseinstinkt ser ikke alltid verdien av å skulle delta om det ikke er for å prestere. Jeg prøver så absolutt, men kjenner samtidig på at jeg blir skikkelig sur når det ikke går veien….

En annen ting jeg gjerne vil at jentene skal ta med seg er troen på seg selv, og å kunne stå for de valg de tar. Jeg presiserer viktigheten av å ikke bry seg for mye om hva andre mener, og at det viktigste er hva de selv synes. “For om de liker den blå jakken, så gjør det ikke noe at andre sier den ser ut som en guttejakke.” Samtidig er det bare å innrømme, jeg vet ikke hvor mye mer jeg ville brukt et plagg dersom andre hadde gitt klart uttrykk for at jeg ikke så ut….. Så mens jeg prøver å lære jentene å ikke bry seg for mye om hva andre synes og mener, så hadde jeg nok stillefarende godtatt et et plagg som ikke gikk gjennom det massen aksepterte forsvant lengre og lengre bak i skapet, nettopp fordi jeg kunne ha gjort det samme selv…..

Når det kommer til skole så påpeker jeg at det ikke er så farlig om de svarer feil, at det bare er å rekke opp hånden og prøve på nytt (for det viktigste er jo å delta …. ? ) Samtidig var jeg heller ikke den som på forelesninger deltok mest (skravling med sidemannen derimot var jeg god på) Egne tanker og refleksjoner kom ned på papiret for å bli sett mer på senere, ja, men å være med å skape diskusjon i klassen, nei (her vil nok muligens lærer fra de yngre år stusse, for denne øke beskjedenheten kom definitivt med årene, så om noen vet hvordan den barnslige ureddheten for forsamlinger kan holdes på for alltid, mottas råd med stor takk :-) )

Det mor i huset helst hiver seg over; også på en mandag......

Det mor i huset helst hiver seg over; også på en mandag……

Eller hva med ; “Det går ikke an å være så opptatt av tv/ ipad, ta dere heller en tur ut å lek” (mamma skal bare sjekke noen mail først….)

“Det viktigste er ikke hvordan dere ser ut, men hva dere faktisk gjør og står for” (mamma må bare få ordnet seg litt, hun har en viktig avtale....)

“Det er en grunn til at vi har fått to ører og en munn, husk å ta dere tid til å lytte og høre etter hva andre har å si” (mamma derimot har skrekkelig mye på hjertet akkurat nå…..)

“Det tar da ikke lang tid å re opp sengen sin på morgenkvisten” (mamma rakk det bare ikke fordi det var så mye annet som kom i veien…..)

Jeg ser at denne listen kan bli lang, og jeg frykter hva som kan føres på etterhvert som de små blir eldre: “Alkohol drikker man selvfølgelig ikke før man er 18” (mamma derimot...) “Det er ikke vits å prøve å ta et drag av en sigaret, det smaker jo ikke godt!” (mamma derimot…) osv.

Med litt nærmere ettertanke så ser det defintivt ut som om jeg må håpe på at de gjør som jeg sier og ikke som jeg gjør, og at det fortsatt går noen år før de gjennomskuer meg. For selv om jeg virkelig mener det jeg sier til dem, så klarer jeg ikke alltid selv å leve helt opp til det. Hva jeg sier til jentene og hva jeg selv gjør er tydeligvis ikke alltid to sider av samme sak.

Hvordan er det med dere; Er det alltid samsvar mellom det dere sier og det dere selv gjør? Klarer dere å leve opp til de normer dere prøver å videreføre til barna? Eller er det andre som av og til også må innrømme at dere ikke alltid er den rollemodellen dere skulle ønsket…..

Mot mørkere tider….

Jeg har alltid vært blond (og da mener jeg i fysisk forstand ;.) ), men etterhvert som jeg er blitt eldre og svangerskapene flere så har jeg måttet jukse litt for å opprettholde denne looken. Om sommeren gjør solen sitt for å holde fargen lys, men om høsten og vinteren må blekede striper til for å hindre skjemmende mørk ettervekst. For en hestehalejente som meg så er det særlig irriterende når fargen fremme langs ørene og med pannen kun etter uker (det føles iallefall sånn) får sitt sedvanlige mørke skille. En god kollega fortalte engang at det finnes få naturlige blondiner med mange barn, fordi både alder, men også barnefødsler er med å øke nivået av melanin i kroppen, noe som gjør hårfargen mørkere. Iallefall så har jeg i flere år nå, og etterhvert som etterveksten har begynt å synes, tenkt at det snart er på tide å gå vekk fra den helt lyse varianten og over til et mørkere alternativ.

Med tre barn så er ikke frisørbesøk en hyppig aktivitet for mammaen her i hjemmet. Det tar liksom så lang tid når man skal til med striper, kur og klipp. Dette i seg selv er med å forsterke behovet for å droppe å tilføre håret mer blekemiddel (gjør skillet mer markant), og jeg har lenge sagt at “neste gang jeg går til frisøren så skal jeg bli mørkere.”  Den neste frisørtimen ble i dag!! Speilbildet impliserte at det ikke lengre fantes gode grunner for ikke å prioritere et besøk hos frisøren. Litt optimistisk forklarte jeg om problemet mitt, og bad henne gjøre meg mørkere. Dessverre, evt lykksaligvis (alt etter hvem man spør) så synes ikke frisøren at det var noen god ide og kutte ut blondinen for godt. Det vil visstnok ikke være spesielt flaterende med lys ettervekst heller, så vi ble enige om å legge inn mange mørkeblonde striper i håret. Som sagt så gjort, og særlig i front så er jeg blitt betraktelig mørkere. Siden jeg tenker på meg selv som lyseblond så er det uvant, men samtidig så må jeg bare innse at det nok er tid for å gå en mørkere fremtid i møte for håret mitt sin del. Så får jeg heller ta nyansene litt gradvis.

Uansett hvor mye stress det kan være med å skulle komme seg avgårde til frisøren, så er det alltid herlig når det er gjort. Så resten av dagen skal jeg bruke på å venne meg til min nye mørkere hårfarge, og glede meg over en litt freshere look ?

En litt mørkere hverdag (selv om lyset lyger litt her, og kanskje ikke gir det beste bildet av resultatet :-) )

En litt mørkere hverdag (selv om lyset lyger litt her, og kanskje ikke gir det beste bildet av resultatet :-) )

Når barna vokser til – hva med mammarollen??

Når jeg var yngre og student så hadde jeg et klart bilde på hvordan fremtiden skulle bli. Herunder så var det en selvfølge at jeg skulle vente med både barn og giftemål til jeg var langt opp i tredve årene (det hørtes voksent ut dengang, nå lurer jeg ofte på når man egentlig blir skikkelig voksen :-) ) Først skulle jeg reise og leve et forholdsvis egoistisk liv der jeg selv kunne være i høysete – å holde kroppen i god form var en selvfølge (jeg ler nesten litt her jeg sitter i etterpåklokskap). Når jeg en gang skulle bli mor så skulle jeg ikke bli en hønemor, men ta barna med rundt overalt.

Lite av dette er blitt en realitet!! Før jeg var tredve var jeg både gift og hadde to barn – og jeg ville ikke byttet med noen!!! Jeg diller og duller her hjemme, blir ikke nervevrak av rot som flyter, men liker egentlig å rydde og ha orden – og jeg slapper av med å stryke klær (jepp, for meg kan tilfredstillelsen ved å legge nystrøkne klær med brettekant fint inn i skapet gi en like så avslappet tilværelse som om jeg hadde hevet meg ned på sofaen fremfor tv`n) og hønemor, absolutt!! Jeg har knapt vært borte fra jentene de siste 8 årene (antall ganger kan lett telles på en hånd), og igjen må jeg innrømme at det er akkurat slik jeg vil ha det.

Barn med stjerneskudd

Til nå så har jeg vært den som selv i størst grad setter grenser for når jeg tilbringer tid med barna og ikke. Det har vært naturlig at tiden etter jobb og barnehage/skole i stor grad er familietid. Selvfølgelig har hverdagslogistikken med kjøring til diverse aktiviteter vært en del av bilde, men familiens behov har i størst grad vært innenfor hjemmets fire vegger. Nå er eldste jenten vår snart 9 år, og fortsatt er hun mammajente på sin hals (jippi!!!). Så fortsatt liker hun å krype inn i mammas armkrok og ligge helt stille og bare kose, så til en viss grad så vil jeg påstå at jeg enda er senter i hennes univers. Men hvor lenge vil dette vare???? For det er ikke til å komme unna at etterhvert som barna vokser til så forflyttes endel av deres sosiale behov seg utover og i større grad mot venner. Så mens jeg de siste årene i stor grad har latt sosialiseringsbehovet mitt være forbeholdt familie og nære venner, så merker jeg at det er mange andre personer i mine barns liv som plutselig er vel så viktige som meg. Tanken på at dette bare er begynnelsen er nesten ikke til å holde ut…. At andre skal være involvert i problemer og gleder de små opplever før meg – hvordan skal dette ende???

Denne helgen så skal eldste jenten vår være med sin tante, onkel og to fettere på hyttetur, og hun gleder seg så til de grader at selv det å nevne ordet hytte bringer frem et stort smil rundt munnen på henne. Den første skikkelige helgen borte fra mor og far gir visst en lykkefølelse av en annen dimensjon. Hmmm, jeg gleder meg masse med min spente og glade 8 åring, samtidig som jeg kjenner på panikken over at jeg snart må innse at min lille jente vokser til…

Jeg vet ikke om andre kjenner seg igjen, og selv er jeg også dobbel på følelsene rundt at ens barn blir mer og mer selvstendige. For jeg gleder meg til å kunne gå på butikken alene sammens med Hverdagspappa, å kunne gå ut å spise med andre voksne og slippe å legge frem klær til tre sett barn hver morgen. Samtidig så er det jammen mye av min identitet som de siste årene er blitt sammenfallende med det å være mamma….

Bursdagsgleder

Solen skinner, og det forventede regnet har uteblitt. Egentlig ikke så overraskende; for idag har jeg bursdag!!! og siden jeg liker å tro at jeg har oppført meg ganske så bra det siste året, så er det vel ikke så rart at godværet glimter til ?

Selv om forventningene til egen bursdag ikke helt er som de engang var, så er det nå litt stas med denne ene dagen i året som liksom er min (ok, ikke bare min, jeg kjenner opptil flere jeg deler den med), men iallefall dagen da man blir et år eldre. Når jeg var yngre husker jeg hvor stort dette var – hvert nytt år var en glede og bekreftelse på at man var blitt litt nærmere voksenlivet (uvisst hvorfor det skulle være så forlokkende). Nå er det vel heller motsatt, ett eller annet sted på veien så begynte jeg å drømme om at årene kunne stoppe litt opp. Samtidig så gir nye år nye erfaringer og gleder, og akkurat idag så er fokuset der fremfor å innse at jeg faktisk er nærmere 40 enn 30. Hmmm, føler meg ung, så kjenner meg ikke helt igjen i tallet…

Uansett, jeg har altså ikke planlagt å gjøre dette til et sentementalt “jeg begynner å bli gammel innlegg”, heller et hipp hurra for en fin dag. Alt i går kom det nydelige blomster på døren fra supre kollegaer, og idag ble jeg vekket med sang, gave og hjemmelaget kort. At gaven jeg fikk var fotovesken Libby fra Kelly Moore var vel ikke helt overraskende, tross alt har jeg vært veldig klar på at det var denne jeg ønsket meg :-) og til dere som lurer etter å ha lest tidligere blogginnlegg: vesken var ikke for stor. Faktisk var den enda finere enn hva jeg hadde håpet etter å ha saumfart nettet for bilder av den, så om ikke barndommens forventninger rundt egen burdag er tilstede, så er lykken over å få spesielle gaver man har ønsket seg absolutt like stor.

Kelly Moore veske, Libby

Siden 5 åringen vår har bursdag på søndag er det ikke mye feiring her hjemme hos oss i dag. Men pizza, brus, is og godterier har stått på menyen (jeg er visst ikke blitt sååå gammel at jeg ikke synes det er stas med en skikkelig junk food dag :-) ), og når alle ungene er kommet i seng så gjør jeg meg klar for en rolig kveld på sengen med min kjære og en film. Siste resten av sjokoladen skal spises, og er jeg heldig byttes brusen ut med noe rødt i glasset :-)  

Ha en strålende kveld alle sammen!!!

Nytt år, nye muligheter….

Etterhvert som jeg er blitt eldre så har jeg innsett at nyttårsforsetter ikke er min greie. For jovisst har jeg prøvd; opp igjennom årene har jeg flere ganger ved årets slutt lagt konkrete planer for hvordan jeg skal komme inn i bedre treningsrutiner, jeg har sett for meg hvordan jeg skal kutte ut sjokoladen, hvordan jeg kan bli flinkere til å besøke venner og hvordan jeg skal få lest flere bøker. I det hele tatt har jeg hatt utallige nyttårsforsetter med formål å gi det nye året en best mulig start. Etterhvert så har jeg imidlertid lært at om målet er det vesentlige, så ryker ethvert forsett stort sett før januar er omme. Ved å ha for mange planer og for radikale inngrep i forhold til hvordan året har sluttet, så klarer jeg ikke å overholde dette. Er målet hovedfokus så blir ethvert avvik et nederlag, og dermed blir det lettere å gi opp selv etter en liten sprekk eller en uke der man er kommet ut av nye planlagte rutiner.

I år har jeg derfor ingen konkrete nyttårsforsett, men jeg har et ønske. Et ønske som jeg i hovedsak er ansvarlig for selv. Ved inngangen til det nye året er jeg bestemt på at jeg igjennom hele 2013 skal arbeide for å gjøre dette året til det beste noensinne. Å innarbeide nye vaner tar tid og krever innsats – hver dag. Så her gjelder det å sette prossessen foran målet. Så satser jeg på at jeg om et års tid kan slå meg litt på brystet å si at jeg iallefall har gjort det jeg kunne for å få det beste ut av 2013.

Så vekk med nyttårsforsettene, og frem med et løfte til meg selv om gjennom året kontinuerlig minne meg selv på at hver dag gir en ny mulighet for at dagen idag skal bli bedre en gårsdagen.

fyrverkeri

Godt nyttår alle sammen

Når en pepperkake baker…

pepperkakeintro

For de av dere som følger bloggen min så har dere nok fått med dere at jeg er glad i julen. Ikke stresset med å vaske, rydde og tråle butikker, men kos, pynt, stemning og tradisjoner. Når det kommer til baking så er jeg noe dobbel; jeg lager gjerne bakevarer som boller og horn, men alt som har ordet kake i seg kan jeg styre min begeistring for. Heldigvis har jeg verdens beste venninne! Helt fra heimkunnskapstimene på barneskolen har vi hatt faste roller, jeg baker bollene og hun tar ansvar for det meste annet :-) Jeg liker å tro at jeg i tillegg bidrar med godt selskap. Iallefall, så har det samme rollemønsteret fulgt oss i alle år (og snart 30 års gammelt mønster er vanskelig å bryte …). Når vi ble litt eldre og bodde sammen som studenter, så økte mitt bidrag på middagsfronten. Jeg lagde de tradisjonelle rettene med poteter og saus, hun vartet opp med ovnsbakt ørret om søndagen. Om vi skal hoppe enda nærmere nåtiden så fikk jeg barn først, og da visste hun et nytt talent. Kakepynting. Dvs at hun kunne bidra med bursdagskaker også; kake til familieselskapet, kake til å ta med i barnehagen –  you name it, alt ble ferdig bakt og pyntet levert på min dør i god tid før de trengtes. Og til jul så er det jo kakebakings tid…. og julekaker er også kaker, så naturligvis hører dette under hennes ansvarsområdet….

For selv hvor mye jeg kan styre min begeistring for kaker (ikke liker jeg spesielt godt å spise dem heller) så må jo de obligatoriske pepperkakene bakes og pepperkakehuset pyntes. Mine fingre har alltid vært (dette må være fysiologisk – mulig et yrkeshandikap, fysioterapeuter skal jo kunne føle med fingrene) svært så ømfintlige, og det å lage knekk for å skulle feste sammen et pepperkakehus passer dårlig med dette. I år har vi derfor funnet en fantastisk arbeidsfordeling (for mitt vedkommende vel å merke). M lager hjemmelaget pepperkakedeig, lager deler til fem små hus som hun limer sammen (alle de største barna må jo ha et hver), og selvfølgelig lager hun ferdigstekte pepperkaker som er klare til å pyntes. Så kjøper jeg noen bokser med deig på Ikea, og venter på besøk. Familien nedi bakken tar med hus og ferdige kaker, kommer oppom oss, slik at jeg og jentene kan pynte og bake. Genialt!

Denne tradisjonen med felles pepperkakebaking begynte for flere år siden, og innledningsvis var vi så få at det gikk greit å sette sammen huset mens vi alle var samlet. Etterhvert har ungeflokken vokst, og i fjor følte jeg det var på sin plass å bidra litt mer – jeg fant ut at det var tid for å prøve et nytt opplegg og kjøpte et byggesett som skulle kunne settes sammen uten knekk. Dette fungerte ikke spesielt godt!! og eksperten måtte overta. Jeg lurer i mitt stille sinn på om dette er grunnen til at hun har gjort alt på forhånd i år, hun har innsett at hun uansett blir stående med arbeidet :-)

Etterhvert som årene går er det flere små som trenger hjelp, men fortsatte er det sånn at to gode venner blir sitter igjen og pynte, mens barna forsvinner ned i underetasjen for å leke. Dagen bærer altså preg av høy lyd, mye støy og å være veldig gøy.

Jentene kan nå stolt få fortelle på at de har bakt hjemme (et kakeslag er tross alt baking det også), og jeg får mine husmorspoeng i førjulsstria uten å ha måttet gjøre stort, snakk om hverdagsluksus. Jeg krysser bare fingrene (mine er enda inntakte i motsetning til hos hun som har brukt en hel kveld på å sette sammen fem små hus) at hun har glemt til neste år hvor mye arbeid det er for henne når jeg foreslår en koselig kveld med baking før jul.

Nå nyter jeg at roen har senket seg, mens jeg ser på to ferdig fylte pepperkakebokser – en med pynt og en uten – og tre ferdig pyntede hus. Jeg har forlengst funnet godstolen og gleder meg over at jeg kan krysse ut kakepaking på listen min over ting som skal gjøres før jul. O herlige førjulstid – og enda bedre er den når den tilbringes med familie og gode venner.

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...