Av hverdagspappa: Man klarer som kjent ikke å gjennomføre en triathlon uten sykkel. Dermed har jeg, som hverdagsmamma kunne avsløre i går, blindet av salgsrsabatter og erkjennelsen av at en ergometersykkel ikke kommer til å frakte meg noen sted,  hamstret sykkelutstyr…

For ett syn. Meg på bilveien, i sykkeltrikå, fastspent til pedalene og to klamrende hender på bremsene, mens rasende bilister sneier forbi i en tilstand av blindt hat. Ikke misforstå, mitt syn på syklister i trafikken er formet bak ratet… Jeg lover derfor å  vise aktsomhet:-)

Og så er det disse sadistene som utvikler sykkelsetene på racersykler…  Som om en smule mer komfort ville snu opp ned på sykkelens aerodynamiske design. Eller er det meningen at smerten skal dra vekk fokuset fra potensielle sykkeldødarene og bidra til en raskere målgang? Ai ai ai, kroppen må herdes og da må jeg nok sykle både ofte og lengre enn dagens små 12 kilometer:-)