Før vi fikk barn så var helgefrokostene sene, samtalene dype og roen fullkommen. Nå starter helgene betraktelig tidligere, og selv om jentene aldri har vært de som er tidligst på an, og vi aldri – bank i bordet – har vært vant til å ha frokost før klokken ni i helgene, så er dype samtaler og ro blitt et fremmedord. Et fint dekket frokostbord er heller ikke dagligdags da jentene som ofte kappes om å dekke på, og da går det mest i kvantitet fremfor kvalitet….

Jeg vil på ingen måte bytte bort helgemorgener med tre små barn, og jeg simpelten elsker at vi alle fem kryper tilbake til foreldre sengen etter at frokosten er spist for å kose oss alle sammen. Faktisk så tenker jeg med skrekk på den dagen da de små ikke lengre synes det er topp å ligge i armkroken for kyss og klem. Denne helgen så har imidlertid de to eldste jentene sovet over hos min fantastiske venninne og hennes familie, mens yngstemann fikk ha farmor og farfar helt for seg selv. Hverdagspappa og jeg ble derfor alene hjemme, og det uten å ha en eneste plan. For etter at vi fikk barn så er vårt felles sosiale liv blitt begrenset til et minimum, og jentene er ikke vant til å sove over hos andre. I de tilfeller det skjer så er det som oftest fordi vi voksne skal noe, og da starter neste dag som regel med tungt hode og større behov for chips, burger og store mengder cola enn en tradisjonell forkost. For meg å våkne seeeent denne helgen, av at hverdagspappa har vært hos bakeren og handlet rundstykker, samt disker opp med kakao med krem føltes derfor som en luksus av de sjeldne. Så selv om det er uvant og jeg nesten må ta meg i å savne litt støy, så var det fantstisk å etter gammelt kunne våkne uten å måtte ta andre hensyn enn det som faller en inn der og da. Dessuten har vi vel alle godt av å kjenne litt på savnet etter hverandre, selv om det ikke er mange timene. Iallefall, tusen takk til gode venner og svigerforeldre for en herlig helgemorgen