Forleden så vekket en overskrift – Gym i skolen; en bremsekloss til inkludering –  i Fysioterapeuten min oppmerksomhet. Artikkelen omhandlet funn fra en ny doktorgradsavhandling som har sett nærmere på barn og unges erfaringer med kroppsøvingsfaget når de har en sjelden diagnose (fysisk funksjonshemning). Her kom det frem at mange med fysiske funksjonshemminger trives med å være fysisk aktive i fritiden, og at de gjerne vil delta i gymmen på skolen. Flere opplever likevel at de ikke passer inn.

Men trenger man å flytte blikket utelukkende mot barn og unge med en fysisk funksjonshemming når det er snakk om manglende inkludering i gymtimen? For meg fikk iallefall denne overskriften tankene til å vandre mot gym generelt. For er egentlig gym i skolen en god måte å inkludere ulike individer om et felleskskap? Debatten om hvor mye fysisk aktivitet skoleuken bør innholde dukker opp med jevne mellomrom, og i takt med et samfunn som stadig blir tyngre så synes dette å være en både viktig og riktig diskusjon.

Samtidig så bør man trekke inn hvorvidt gym vil kunne fremme inkludering når også fokuset på prestasjoner står strekt. Får man barn og unge til aktivt å delta og øke aktivitetsnivået når presset om prestasjoner, og etterhvert karaktersetting ligger til grunn? Fokuset i dagens gym synes på mange måter å dreie seg om prestasjoner fremfor deltakelse. For de flinkeste så vil dette gjerne gi en ekstra motivasjon, samtidig så vil det kunne være med å forsterke negative opplevelser blant dem som ikke behersker ulike sider ved fysisk aktivitet like godt. Selv husker jeg fra min egen barndom at etterhvert som gymtimene på ungdomskolen økte, og mye av leken fra barneskolen ble overskygget av hvor fort man burde løpe coopertesten, og ikke minst prestere i fotball (hadde en fotballelskende lærer) for å få en best mulig karakter, så dalte min interesse. Det økte fokuset på prestasjoner kom altså samtidig som jeg var i en fase hvor mange dropper ut av organisert idrett, og for min del så opplevdes gymtimen til tider alt annet enn inkluderende og positivt.

Hva som kan gjøres for å skape en mer inkluderende gymtime finnes det nok ikke et fasitsvar på. Å skulle fjerne prestasjonskravet synes også vanskelig, særlig det som er knyttet til enkeltindividet. For selv i en skole uten karakterkrav så vil vel målinger i ferdighetsnivå på tvers av hver enkelt alltid forekomme. Selv husker jeg fra den spede barneskolealder hvordan jeg ventet lengst mulig med å velge min beste venninnne til kanonball fordi jeg ikke synes hun løp fort nok (beklager M)

Å fokusere på og legge forholdene til rette for en mer inkluderende gym, synes imidlertid å være viktig. Overnevnte artikkel trekker frem at søkelyset bør være å endre tilbudet og pedagogikken i kroppsøving. Studien peker på at selv om elevmangfoldet i skolen har økt, har faget ikke beveget seg i takt med omgivelsene, og at alt for mange gymtimer blir brukt til ballspill. Uavhengig av hvem man henvender seg mot så kan det tenkes at det vesentlige for inkludering i gymtimen er at den i større grad dreier seg om deltakelse og mestring, fremfor prestasjoner og krav. Med kunnskap om at aktive barn oftere holder seg aktive som voksen så synes dette å være viktig utover bare den enkeltes opplevelse der og da, men også å være en investering i folkehelsen som helhet.