En ting jeg virkelig har fått erfare etterhvert som jentene er kommet til er at ingenting er svart/ hvitt, og at det jeg sier til dem ikke alltid harmonerer med det jeg selv gjør. Ovenfor dem er jeg eksempelvis ganske opptatt av at kroppen trenger sunn mat for å fungere, at godteri er forbeholdt lørdager og at vi drikker vann når vi er tørste. Samtidig så har jeg aldri helt klart å holde meg til at sjokolade kun kan spises i helgene og pepsi max er blitt en god venn, også når jeg er tørst…..

Idealet…..

Når jentene skal på nye aktiviteter etc, og gir uttrykk for at det er litt skummelt å ikke kjenne noen, så trøster jeg med at dette vil gå helt fint, at det bare er å snakke med de andre, at det nok er mange andre som heller ikke kjenner noen og som derfor blir glade om noen tar kontakt. Men hva gjør jeg selv i lignende situasjoner; jo magekrampen har nærmest tatt overhånd dager i forveien, og jeg går definitivt ikke bort til hvem som helst og begynner å snakke; nei, i stedet går jeg med løftet hode i et forsøk på å se mest mulig selvsikker ut, men ender sannsynligvis bare opp med å virke overlegen….

Før aktivitetdeltagelse maser jeg om at det viktigste er å delta, og at det ikke har noe å si hvem som vinner; tross alt er det ytterst få som gjør det…. Jepp, jeg har prentet dette inn fra de er små, og drømmer om hvordan jeg forhåpetligvis er med å styrke både selvfølelse og mestringsevne – samtidig så vil jeg selv knapt vedkjenne meg å tape for dem i UNO, og de vet at mor i de fleste sammenhenger spiller for å vinne. For mitt eget konkurranseinstinkt ser ikke alltid verdien av å skulle delta om det ikke er for å prestere. Jeg prøver så absolutt, men kjenner samtidig på at jeg blir skikkelig sur når det ikke går veien….

En annen ting jeg gjerne vil at jentene skal ta med seg er troen på seg selv, og å kunne stå for de valg de tar. Jeg presiserer viktigheten av å ikke bry seg for mye om hva andre mener, og at det viktigste er hva de selv synes. “For om de liker den blå jakken, så gjør det ikke noe at andre sier den ser ut som en guttejakke.” Samtidig er det bare å innrømme, jeg vet ikke hvor mye mer jeg ville brukt et plagg dersom andre hadde gitt klart uttrykk for at jeg ikke så ut….. Så mens jeg prøver å lære jentene å ikke bry seg for mye om hva andre synes og mener, så hadde jeg nok stillefarende godtatt et et plagg som ikke gikk gjennom det massen aksepterte forsvant lengre og lengre bak i skapet, nettopp fordi jeg kunne ha gjort det samme selv…..

Når det kommer til skole så påpeker jeg at det ikke er så farlig om de svarer feil, at det bare er å rekke opp hånden og prøve på nytt (for det viktigste er jo å delta …. ) Samtidig var jeg heller ikke den som på forelesninger deltok mest (skravling med sidemannen derimot var jeg god på) Egne tanker og refleksjoner kom ned på papiret for å bli sett mer på senere, ja, men å være med å skape diskusjon i klassen, nei (her vil nok muligens lærer fra de yngre år stusse, for denne øke beskjedenheten kom definitivt med årene, så om noen vet hvordan den barnslige ureddheten for forsamlinger kan holdes på for alltid, mottas råd med stor takk )

Det mor i huset helst hiver seg over; også på en mandag……

Eller hva med ; “Det går ikke an å være så opptatt av tv/ ipad, ta dere heller en tur ut å lek” (mamma skal bare sjekke noen mail først….)

“Det viktigste er ikke hvordan dere ser ut, men hva dere faktisk gjør og står for” (mamma må bare få ordnet seg litt, hun har en viktig avtale....)

“Det er en grunn til at vi har fått to ører og en munn, husk å ta dere tid til å lytte og høre etter hva andre har å si” (mamma derimot har skrekkelig mye på hjertet akkurat nå…..)

“Det tar da ikke lang tid å re opp sengen sin på morgenkvisten” (mamma rakk det bare ikke fordi det var så mye annet som kom i veien…..)

Jeg ser at denne listen kan bli lang, og jeg frykter hva som kan føres på etterhvert som de små blir eldre: “Alkohol drikker man selvfølgelig ikke før man er 18″ (mamma derimot...) “Det er ikke vits å prøve å ta et drag av en sigaret, det smaker jo ikke godt!” (mamma derimot…) osv.

Med litt nærmere ettertanke så ser det defintivt ut som om jeg må håpe på at de gjør som jeg sier og ikke som jeg gjør, og at det fortsatt går noen år før de gjennomskuer meg. For selv om jeg virkelig mener det jeg sier til dem, så klarer jeg ikke alltid selv å leve helt opp til det. Hva jeg sier til jentene og hva jeg selv gjør er tydeligvis ikke alltid to sider av samme sak.

Hvordan er det med dere; Er det alltid samsvar mellom det dere sier og det dere selv gjør? Klarer dere å leve opp til de normer dere prøver å videreføre til barna? Eller er det andre som av og til også må innrømme at dere ikke alltid er den rollemodellen dere skulle ønsket…..