I august i fjor skrev Hverdagspappa et innlegg her på bloggen om hvordan hans mulige 40 års krise tok overhånd, og planene om å komme i sitt livs form frem mot den runde dagen gjorde at tanken om å gjennomføre triatlhon skred frem. Mange har spurt hvordan det går, og mange har fått med seg at han – sammen med en kompis – som et steg 1, gjennomførte Iron Man i Haugesund den 7. juli. Synes derfor det er på sin plass med en liten statusoppdatering på hvordan det gikk, så til alle dere som lurer; her kommer hans egen versjon:

Av Hverdagspappa

Det nærmer seg ett år siden jeg i et anfall av energioverskudd langs bassengkanten på Mallorca, fant ut at jeg skulle begi meg ut på en forbedring av kropp og sinn som skal kulminere i gjennomføring av en fulldistanse ironman Triathlon i 2014.

Jeg skal ikke dvele ved hvorfor en 37 åring plutselig får for seg at man skal begynne med idrettsgrener som:

 A: Jeg aldri har prøvd før (sommerplasking og sykling innenfor en radius på et par kilometer teller ikke)

B: Aldri har stått på ”to do” listen

Men heller konkludere med at løping var mitt minst svake, om ikke eneste kort, med kun en (1) heller stivt gjennomført marathon på 4 timer og 20min i bagasjen. Og at har man først fortalt omverden om sitt inn(an)fall så må jeg nesten gi det et forsøk…

Derfor har året som har gått, treningsmessig, handlet om første steg på veien: Ironman Haugesund 70,3 den 7.juli 2013 (for de uinnvidde betyr 70,3 at dette er halve distansen med 1,9km svømming, 90km sykling og en avsluttende halvmarathon)

Datoen ble raskt markert i kalenderen. Påmeldingen og betalingen på 1.800 kroner ble sendt i romjulen da jeg mellom pinnekjøttet og kakefatet forstod at jeg trengte all den motivasjonshjelpen jeg kunne skrape sammen. En stor takk må også gå til min gode venn F som uforståelig nok slang seg med på galskapen og har gjort dørstokkmilen mer overkommelig når været, lysten og/eller kroppen har strittet i mot.

Til sammen viser polarklokken, som hadde sin jomfrutur (sammen med mye annet nytt utstyr) 23.august 2012 at jeg opp til løpet hadde lagt bak meg 150 treningstimer på 10 og en halv måned. Altså et snitt på 3 timer og 20 min i uken På grensen til et minimum tenker jeg ekspertene vil si, men sånn er det å være trebarns far i full jobb. Mottoet har vært kvalitet, ikke kvantitet, med fokus på langturer de siste par månedene som skulle gjøre meg i stand til å tåle både sykkelsete, kampen mot havet og ikke minst , et jevnt svømme/sykkel og løpstempo!

6.juli satte vi oss i bilen med jækla mye utstyr. Man må jo nesten ha tatt et logistikk kurs for å holde orden på alt. Kjipt om en glipp her skulle legge kjepper i hjulene…

Vel fremme så var opplevelsen frem mot start veldig positiv. Haugesund har virkelig grepet denne muligheten til å sette byen på idrettskartet. Arrangørene fremstod proffe og serviceinnstilt og ”hele” byen virket å skulle bidra. Enten som hjelpemannskap eller heiagjeng. Registreringen, den pålagte brifingen (hvor man ikke ble registrert, for de som måtte slite med å rekke denne…) og avleveringen av utstyret i T1 gikk slag i slag.

Før vi visste ordet av det så var det bare en natts dårlig søvn som gjenstod før vi skulle hentes med buss tidlig søndag morgen.

Arrangøren hadde delt feltet inn i to puljer med start 08:00 og 08:20. Vi var plassert i sistnevnte, men valgte likevel å være tidlig ute (mye nerver som måtte roes…)

Det var unektelig en spesiell stemning innenfor inngjerdingen. Jeg fant etter hvert utrolig nok roen, men må innrømme at jeg ble alvorlig stresset når speakeren gjorde to deltakere oppmerksom på at dekket på sykkelen deres hadde punktert. Har enda til gode å skifte dekk på racersykkelen og selv om utstyret var på plass så var det min absolutt største frykt…

Etter at pulje 1 var avgårde, og nasjonalsangen avspilt (seriøse greier dette), så var det vår tur til å gå gjennom en jublende tilskuergjeng og ta steget ut i ett overraskende varmt Skeisvatn. Med beina godt plantet i mudder var det bare å vente på at nedtellingen og starthornet!

I det starten gikk var det bare å legge fra seg alle hemninger og legge på svøm før hordene bak meg kom stormende (tips 1 til nybegynnere; Ikke still deg for langt fremme i starten om du ikke har en fortid som svømmegud). Jeg hadde falt for fristelsen til å ta noen ekstra steg frem i køen og hadde nok flere bak enn foran meg i det hornet jamret høyt og nådeløst. Internett forteller at begynnelsen på denne type fellesstarter fort blir en kamp for tilværelsen, og de første to hundre metrene var det lite fokus på teknikk og hastighet, men desto mer et strev for å få nok luft i lungene og unngå veivende armer og sprellende bein fra 600 andre tullinger som hadde valgt å tilbringe søndagen på samme måte….  Men etter hvert så kom jeg inn i en bra rytme og prøvde å svømme sånn noenlunde i riktig retning (stolte på at de rundt meg siktet seg ut raskeste vei…)

Jeg svømmer med pulsbelte og klokke, men jeg greier ikke å fange opp noen info mens jeg kaver som verst i vannet. Hadde derfor ingen ide om tidsbruk i det jeg endelig nærmet meg ilandstigning. Bare det å ha kommet seg opp av vannet var en herlig følelse. Og samtidig oppdage at man ”kun” har brukt litt over 40 min mens man blir heiet frem av en entusiastisk tilskuerflokk på vei til sykkelskiftet var fantastisk.

Jeg hadde hatt som mål å være på sykkelen før det var gått en time. Kanskje derfor jeg brukte unødvendig lang tid med skiftingen. 7 minutter er i alle fall et par for mye (Tips: benytt deg av damene som står klar til å vrenge av deg våtdrakten. Det gjorde ikke jeg…)

Når jeg først var kommet meg på sykkelsetet så føltes beina veldig bra. Jeg hadde kun hatt to korte treningsøkter den siste uken og hevet innpå karbo med god samvittighet i dagene før løpet. Noe som tydeligvis hadde god effekt, for jeg skjønte fort at dette gikk raskere enn planlagt uten at pulsen gikk i taket (her skal det sies at jeg for engangs skyld hadde nok luft i hjulene.  8,5 bar. Her har jeg syndet på treningsturene, men det var jo nå det gjaldt ).

Sykkelløypen opplevdes ikke flat. Det gikk opp og ned stort sett hele tiden, men små bakker. Hadde heldigvis prøvekjørt den helgen før, og dro nytte av det.

Gjennomførte syklingen på 3.12. Godt over halvtimen bedre enn forventet, og med en snittpuls på 143 så var ikke beina helt ødelagt med tanke på løpingen som gjenstod.

Etter tre minutter i skiftsonen så var det ut på tur. Målet hadde vært å fullføre på under 7 timer så jeg lå jo godt foran skjemaet der jeg prøvde å løpe av meg sykkelbeina Halvmarathonløypen går gjennom sentrum av Haugesund med vendinger ca hver 5 kilometer og hele 5 passeringer i målområdet hvor det var folkefest og herlig liv. Var virkelig motiverende hver gang man løp gjennom sentrum og fikk mange oppmuntrende ord!

Min største utfordring var magen. Fra 5 til 12 km slet jeg og lurte en stund på hvordan dette kom til å gå (ikke akkurat flust med toalettfasiliteter langs løypen). Heldigvis bedret den seg etter hvert, og når min kone gav meg en fantastisk sekundering med 10 km igjen øynet jeg muligheten for å komme under 6 timer (fikk seinere høre at jeg ikke så god ut på dette tidspunktet…). Det hjalp også på at jeg så ryggen på F der fremme.  Jeg så plutselig anledningen til å slå to fluer i en smekk, og løp det jeg kunne de siste kilometerne.

Og jammen gikk det ikke veien. Brukte ca 1 time og 54 min på løpingen, og passerte målstreken på 05:58:23!! Overlykkelig og sliten…. Der og da fristet ikke tanken på den doble distansen, men jeg har fortsatt et år på meg

PS. Tok meg ikke tid til å smøre meg med solkrem etter svømmingen. Note to self; Gjør det neste gang