Det er sikkert mange småbarnsforeldre som er kjent med Kari Grossmann`s  ”Lillesøster“. Her hos oss har iallefall alle jentene i tur og orden lest disse bøkene, men særlig yngstemann har gjort dette til sin favorittserie. For mens de to eldste har elsket å høre Hverdagspappa`s egenkomponerte historier, så er 2 åringen en bokelsker. Hun storkoser seg når hun kan krype inn i mammas armkrok – helst med både smokk og koseteppe – og selv om vi har mange bøker å velge i, så foretrekker hun som oftest en historie om Lillesøster.

Lillesøster er både stor og flink; hun kan kle på seg selv, hjelpe pappa i butikken og gå til barnehagen, men lillesøster kan også bli sint, fryktelig sint. Da kaster hun melken på gulvet, nekter å gå i barnahegen og løper inn i skogen. Hun kan også tisse i pappas flosshatt, spise opp kaken under bordet eller spytte den halvspiste sjokoladen tibake i smågodt hyllen på butikken. I det hele tatt kan lillesøster være ganske “fantete”, men det er ikke alltid mammaen og pappaen får med seg dette, og ofte blir hun derfor belønnet med ros etterpå. Disse historiene er altså favoritten til 2 åringen. Hun stemmer høyt og tydelig i når vi kommer til setningen “Nei, jeg vil ikke” , og den kommer ofte….

I det siste så har vår 2 åring hatt en periode der hun ikke vil gå i barnahagen, ikke vil hun hjem igjen heller. Faktisk har hun blitt like sint når vi henter henne som når vi leverer. Det rare er at hun ikke har vært sur eller grinnete verken før eller etter. Hun vil heller ikke ha på seg de klærene jeg har lagt frem om morgenen. Og mens de eldre søstrene hennes alltid – og uten å protestere – har tatt på seg det jeg har lagt frem, så vil 2 åringen ikke ut døren før skinnjakken er kommet på. Lue er heller ikke aktuelt. Og joggesko er en selvfølge, selv når det regner…. 2 års trass sukker vi voksne.

Men så var det dette med denne griningen og skrikingen når hun skal hentes i barnehagen da. For en ting er at hun feller noen tårer når hun leveres, det kan jo nesten føles litt positivt at hun helst vil være med mamma og pappa. Det er langt mindre positive assosiasjoner forbundet med “Nei, jeg vil ikke hjem, jeg vil IKKE“. Særlig når kommentaren blir etterfulgt med intens løping bort fra oss voksne, og hyl som iallefall ikke indikerer noen gjensynsglede. I det hele tatt er det både en pinlig og lei situasjon. Den pedagogiske mammabiten i meg fant derfor ut at det var på plass med en liten prat med 2 åringen om denne atferden. Så etter litt kos på fanget prøver jeg med forsiktig med “Lille venn, hvorfor er du så sint når du skal gå fra barnehagen? Det er jo ikke noe gøy…” 2 åringen ser mor dypt i øynene “Men jeg vil ikke, Lillesøster vil ikke“. Noe med tonefallet hennes virker plutselig veldig kjent og bringer meg tilbake til lesestundene. Så jeg spør forsiktig igjen “Men hvorfor vil ikke du hjem” 2 åringen ser oppgitt på mamma “Jeg vil, men Lillesøster vil ikke“.

Så nå er det blitt slutt på å lese ordrett fra bøker. Det er også blitt slutt på å trekke paralleller mellom hjemmets lillesøster og Lillesøster i boken. Det blir ettertrykkelig lagt vekt på at ingen ser Lillesøster spytte tilbake sjokoladen, og at det derfor ikke er spyttingen som blir rost i etterkant. Nå er det heldigvis blitt slutt på å ikke ville hjem fra barnehagen, og vi er igjen tilbake til at 2 åringen løper til og ikke fra (stor lettelse) når vi kommer for å hente henne. Bestemme klær, hva som skal seest på tv og hva søstrene skal leke, ja det er fortsatt opp til 2 åringen, så vi krysser fortsatt fingrene for at noe av tempramentet roer seg når hun blir 3…… Alternativt at vi finner en ny rollemodell til henne