Når barna har vært nyfødte har de alltid sovet i sengen vår. På en egen dyne har de ligget som små dronninger mellom meg og hverdagspappa, og jeg har elsket det! Ikke bare har det gjort min søvn bedre ved at jeg bare kan slenge frem en pupp i halvt søvne, og dermed sluppet å reise meg opp og våkne til når det er tid for amming, men jeg har også kunnet beundre vurdunderene der de fredfullt ligger og sover. Det har liksom ikke vært et tema at vi ikke skal ha jentene i sengen vår når de er små, og her mener vi små. For idet de selv i større grad klarer å forflytte seg i sengen, så blir de ubenhørelig flyttet til barnesengen, noe som aldri har vært et problem. Etterhvert som de kutter ut nattamming har det blitt slutt på all soving i foreldresengen.

I forhold til å beholde sengen som en barnefri sone så har hverdagspappa gjort en kjempejobb. Mens jeg er villig til å gjøre det meste (les; gi plass for de små under dynen) for å få sove videre når jeg er trøtt, så har hverdagspappa stått opp og sittet med sengene til jentene. Etterhvert som de er blitt større og har kommet tuslende opp til mor og far i håp om å kunne legge seg under en varm dyne, så har han fulgt dem tilbake og ligget på en pute ved sengen deres til de har sovnet. Snakk om vinn vinn for meg; jeg har fått sove videre og samtidig unngått føtter og armer over hele meg. For dette er hovedgrunnen til at hverdagspappa har vært så interessert i å ha barn som sover i sine egne senger fremfor i foreldrenes. Så snart eldstejenten var i stand til å forflytte seg selv, så sov hun som en makk. Armer og ben var over alt, og følelsen av å trenge beskyttelsesdrakt i egen seng var absolutt tilstede. Hadde hun ligget roligere hadde kanskje ikke pappaen begynt prosjekt ungefri foreldreseng, og vår søvnkvalitet dermed vært betraktelig dårligere.

De siste dagene har vi iallefall fått en påminning om hvorfor vi under enhver omstendighet bør unngå å ha barn sovende i sengen. Dette til tross for at sengen vår alltid har vært 180 cm bred, og vi som oftest sover i hver vår ende (realitetens hverdagsromantikk). 5 åringen vår har nemlig vært syk den siste uken, og med feber som stiger om kvelden og tidligere historikk med feberkramper, så har vi ønsket å ha litt ekstra kontroll med henne. Siden hun sover noe roligere enn storesøsteren så anså vi vår seng som det beste alternativet. Og da mener vi et godt alternativ for 5 åringen, ikke for foreldrene. For der hun våkner opplagt og oftest i bedre form, har posene under mor og fars øyne nådd nye bunnivåer. Nettene er forvandlet til en kamp for å kunne sove uten å få spark i mage og hode, og armene våre har automatisk inntatt en beskyttende rolle foran ansiktet. Aktiviteten i sengen har iallefall økt betraktlig, og når morgene kommer kjennes det ut som om kroppen er mørbanket. Nei la jenten vår bli frisk raskest mulig, slik at vi voksne kan få sengen vår tilbake, og om ikke pappaen reiser seg neste gang noen av jentene står ved sengeenden og vil opp i, så tror jeg faktisk at jeg kommer til å gjøre det….