Man trenger ikke å ha besøkt mange blogger før man får forståelsen av at det kan være mange årsaker til bloggers eksistens. Ønske om å dele glimt fra hverdagslivet til familie og kjente som bor langt unna, behov for å ha en arena hvor egne ytringer kan komme frem og ønske om å lære mer om sosiale medier er forklaringer som går igjen på mange. Personlig kjenner jeg meg igjen i alt dette, og med tre små jenter så var særlig sistnevnte vesentlig. Sommerens mediedekning av Vågå saken, der vi fikk innblikk i en ung jentes skyping med en eldre mann, gav meg en følelse av å begynne å bli gammel. For dette er en verden jeg kjenner lite til. Vissheten om at jentene mine i løpet av få år sannsynligvis vil ha mer kunnskap rundt digital kommunikasjon enn meg utløste et behov for å lære mer. Visst har jeg hatt min Facebook profil siden majoriteten fikk det i 2007, og smarttelefonen skjønner jeg ikke hvordan jeg noen gang har klart meg uten, men ut over det så må jeg ringe min 19 år gamle bror når jeg har spørsmål av teknisk art… Hvordan skal jeg kunne veilede og guide mine håpefulle på et område jeg selv kan lite om??? Behovet for mer lærdom gav seg således selv, og fra knapt å ha lest en blogg i hele mitt liv koser jeg meg nå med å surfe rundt og få et innblikk i andres liv, meninger og erfaringer. Jeg har lært mye, jeg er blitt inspirert og engasjert, og jeg har funnet motivasjon til å sette i gang prosjekter som ellers ikke ville falt meg inn: Ja, selv mine første cupcake har jeg laget.

Et av mine utgangspunkt var altså å selv lære mer for å gi jentene mine et naturlig forhold til sosiale medier. Jeg hadde et håp om at vi alle kunne bli mer bevisste rundt å kunne være personlig uten å bli for privat. Jeg har mange ganger tenkt på at selv om jeg ikke har mye jeg angrer fra egen ungdomstid, så er jeg glad for at ikke bilder tatt fra de første festene jeg var på ligger lett tilgjengelig på nettet, og følgelig gir andre et innblikk i deler av livet mitt som idag er fjernt. Sosiale medier er kommet for å bli, og jeg er glad for mye av det posistive som følger av det. Samtidig håper jeg at jeg klarer å vise egne barn ved eksempel og ikke ved formaninger, at nettvett er viktig. Bilder en selv synes er morsomme idag, er kanskje ikke dem en ønsker at potensielle arbeidsgivere får frem om 10 år….

Når jeg blogger har jeg ingen behov for å vise en perfekt tilværelse, og bloggen min har rom for både postitive og negative elementer fra hverdagen vår. At en 2 åring kan slå seg vrang når det minst passer, er vel noe alle småbarnsforeldre kjenner seg igjen i, og når jeg skriver om dette er det ikke for å utlevere den lille. For å utlevere noen som ikke kan bestemme selv har jeg ingen interesse av, for selv om jeg aldri bruker navn når jeg blogger så er det mange som kjenner oss. På lik linje føler jeg heller ikke for å utbrodere følelser, og enkelte deler av hvordan livet mitt er idag har jeg valgt å ta fokuset helt bort fra. Det er rett og slett for personlig til at jeg vil blogge om det. Kanskje fordi jeg er redd for å bli satt i bås, eventuelt fordi jeg mener det hører til blant mine nærmeste.

Om bloggen hovedsakelig begynte for egen del, så må jeg bare innrømme at jeg nå blir utrolig glad for hver og en som er inne og leser innleggene mine, og jeg kjenner virkelig gleden bre seg når noen kommenterer. Jeg blogger ikke for at alle skal like meg, og jeg har absolutt ikke behov for å få et klapp på skulderen, men jeg klarer ikke å fri meg fra tanken om at andre leser det jeg skriver og at jeg faktisk bryr meg om hva de tenker. Selv hører jeg til dem som kan se reality tv med puten klar for å gjemme ansiktet når det som sies og gjøres blir for pinlig (mens jeg krysser fingrene for at jeg slipper å se egne barn i den rollen noen gang ), og det er ikke det inntrykket jeg vil noen skal sitte igjen med etter et besøk på Hverdagsmamma Samtidig så har jeg fått et mer positivt syn på blogging som kommunikasjonsmiddel, og jeg koser meg veldig med å skrive om små og store hendelser i livet vårt, mens jeg håper at jentene mine en dag kan lese den med samme glede som jeg gjør når jeg ser bilder fra egen barndom. For selv om innleggene ikke alltid er så lange så ligger det mye tid og tanker bak. Dette gjelder såvel fra hvilke bilder jeg legger ut til hva jeg skriver. For jeg byr gjerne på meg selv, min familie og vår hverdag – på godt og vondt; jeg er bare litt selektiv med hva jeg publiserer