Siden vi er inne i et lite bursdagsrace for tiden så blir vi stadig minnet på at jentene begynner å vokse til (alternativt en bekreftelse på at vi voksne er over vår tidlige glansalder). Idag fikk vi ytterligere en pekepinne på det (at jentene vokser til altså), da 6 åringen hadde sitt første besøk på skolen!! Snakk om milepæl!! Rett nok så var dette i regi av barnehagen, men dermed kanskje like så stor stas som et besøk sammen med mor og far vil være. Eldstemann skal opp i 4. klasse til høsten og klassetrinnet hennes er det som skal følge opp skolens yngste. 9 åringens klasse hadde derfor et ekstra ansvar for alle barnehagebarna som kom på besøk. 6 åringen får, og spiser vanligvis all mat i barnehagen, men siden de idag skulle avgårde på skolen så ble det til at både matboks og drikkeflaske måtte med hjemmenfra. Dermed mente 6 åringen at det var på sin plass å låne storesøsteren sin gamle skolesekk – og sånn ble det. Dagen har i forkant blitt nøye planlagt sammen med søsteren, som nyter sin rolle som informant og erfaren skoleganger (alt er relativt). Det var iallefall en superstolt (snart) skolejente gikk ut døren i dag morges for å få et innblikk i sin kommende hverdag.

Stor skolejente

Men hva er det så disse små håpefulle kan forvente? Hos oss så har 6 åringen alt vært hos skolehelsesøster og skolelege. Her fikk hun til sin mors overraskelse virkelig gitt uttrykk for sin manglende entusiasme for skolen. Hun fikk fortalt at hun verken syntes skolen hørtes spennende eller kjekt ut, for som hun sa ” jeg liker bedre å være ute og leke enn å sitte inne og gjøre lekser“. Skolen for henne er tydligvis synonymt med lekser og krav.

Til en viss grad så har hun vel faktisk rett. For selv ble jeg overrasket når min eldste ble skolejente. Etter debatten i 97 husket jeg hvordan det ble trukket frem at 1. klasse ville være som en forlengelse av barnehagen, og at introduksjonen til skolelivet skulle bli preget av lek og moro. Når den lille håpefulle da alt første uken kom hjem med leselekse så kom mors mangelfulle innsikt i hva som forventes av en 1. klassing tydelig til uttrykk. Her skulle lesing terpes, og forventningene bar mot at de små helst burde ha knekket lesekoden innen jul. Kanskje ikke helt det jeg hadde sett for meg. Når det er sagt så har jeg aldri opplevd at disse kravene har vært for voldsomme, men barn er forskjellig og jeg tenker også på hvor ulike de kan være i den alderen, og hvor mye som kan skille et halvt år. For mange av dem som begynner på skolen har jo enda ikke fylt 6, og ikke alle er kommet like langt i modningen. Hvor mye stillesittende aktivitet og konsentrasjon kan man da forvente av dem??? Og er egentlig barnas naturlige utvikling i samsvar med skolevesenets forventninger??  Eller er det slik at mange vil oppleve mangelfull mestring knyttet til skole og skolearbeid alt fra dag en? En artikkel på bt.no igår tok opp noe av dette, og slo fast at det kunne være 3- 4 års nivåforskjell på førsteklassingene. Med spekteret fra dem som alt kan lese, til dem som må begynne skoletilværelsen med å lære seg bokstavene.

Det er ikke tvil om at vår 6 åring både var fornøyd og forventningfull idag, så hvor mye refleksjon hun har gjort seg rundt en tilværelse som ikke lengre bare vil bestå av lek og moro er tvilsomt. Jeg satser på at dagens entusiasme  holder seg – for uavhengig av intresser og evner –  hun har mange år foran seg på skolen, så å bli lei før alvoret i det hele tatt er kommet i gang håper jeg ikke er realiteten