Selv var jeg 15 år før jeg fikk søsken, og har således vokst opp som enebarn. Så lenge jeg kan huske så ønsket jeg meg derfor en bror eller søster – ikke det at jeg har noen grunn til å klage på egen oppvekst, og det hadde absolutt sine fordeler å være alene; jeg trengte aldri å konkurrere om mine foreldres oppmerksomhet, og selv om jeg ikke levde opp til myten om at enebarn er spesielt bortkjemt, så fikk jeg nok større gaver både til jul og bursdag enn mange av mine jevngamle.

Så godt det er å være flere

Fordeler eller ikke, men som med så mye annet her i verden så føles gresset ofte å være grønnere på den andre siden, og selv husker jeg hvordan jeg drømte om å ha en søster som min beste venn, eller om hvor kjekt det hadde vært å ha noen å leke med på hjemmebane. Med i disse drømmene var aldri krangling eller annen høylytt diskusjon for å vinne frem blant flere – noe jeg aldri har måttet forholde meg til. Om dagens konfliktskyhet således er en årsak av miljøpåvirkning, eller om det rett og slett er et nedarvet personlighetstrekk er uvisst , men jeg har mange ganger tenkt at jeg nok hadde hatt godt av å møte litt mer mottstand som yngre. Så lenge jeg kan huske har jeg iallefall vært klar på at jeg selv ønsker meg mange barn. I utgangspunktet tenkte jeg at det hadde vært fint med en hel flokk, men etterhvert som jeg er blitt voksen så har jeg jo innsett at dette ikke er et tema der jeg er alene om å ta beslutningen. Så om det ikke blir den planlagte flokken her hos oss, så synes tre å være perfekt!!

Som foreldre flest så opplevde jeg det som en stor overgang å bli mamma (det var kanskje alt her drømmen om en hel flokk ble lagt på is). Plutselig var det slutt på kino og kafeliv, og selv det å skulle få trent litt måtte plutselig detaljplanlegges og koordineres. I etterkant har allikevel jeg og Hverdagspappa snakket om at vi skulle visst hvor lite arbeid det egentlig er med et barn. En venninne som også har tre barn sa det så treffende her forleden ” Å, det var så herlig at mamma og pappa tok ungene, så kunne vi endelig få komme oss avgårde til byen og ordne ferdig julegavene alene….. Eller vi hadde jo selvfølgelig I.. med.” I den situasjonen var den lille på 3 måneder plutselig glemt…

For selv om det ikke er til å komme unna at det er arbeid med tre barn så er det jammen mange “stordriftsfordeler” som hører med å ha flere. Først og fremst det at det er mye hjelp å få fra de eldste etterhvert som de er blitt større. Mens vi hadde et barn tilbringte jeg mye tid på lekeplasser eller andre arenaer der den lille kunne aktiviseres, mens det egentlig er blitt mindre av dette etterhvert som familien har vokst. Plutselig har de hverandre å leke med. Særlig den eldste bidrar mye, og hun vil titt og ofte ha minstemann med seg ut å leke. Så der jeg tidligere stod og hutret på en lekeplass, kan jeg nå fort få moppet over gulvene inne mens de små koser seg utenfor. Eller der vi voksne før måtte vente til kvelden kom for å kunne gjøre oppgaver som krevdes to, kan vi nå overlate litt av ansvaret med å passe på 2 åringen til de eldste slik at vi kan få ordnet det som må gjøres. At vi er mer trygge i foreldrerollen gjør det samtidig lettere å gi bort litt ansvar.