Noe av det første jeg ble introdusert for når jeg flyttet til Bergen for over 15 år siden var Stoltzen. Du kan liksom ikke bo i Bergen uten å ha prøvd ut Stoltzekleiven, og helst bør man ha en anselig bestetid å kunne skryte av å ha unnagjort turen på også. For her er det ikke snakk om noen koselig tur i fjellet!! Etter å ha besteget de over 800 trappetrinnene skal man helst falle over målstreken og kjenne blodsmaken i munnen. All energi skal være tatt ut i løypen opp, så får heller hyggen komme på resten av turen, for det er liksom en halvt uskrevet regel at av respekt for de mange som løper opp i håp om nye rekorder, så går man ikke Stoltzen ned igjen. Tidligere når vi bodde på andre siden av sentrum så gikk derfor turen helst videre over fjellet og mot Fløyen. Her er det fin tursti hele veien, med mange finne småstier hvor man kan slappe av med litt niste. De senere årene, og etter at vi flyttet dit vi bor idag, så har tilbake turen oftest gått ned Munkeboten. Turen nedover er da såpass lang at man kan småløpe av seg alt som heter slitenhet, og vel fremme i bilen så ha man helt glemt hvor sliten man var på toppen.

Det er godt mulig at det er konkuranseinstinktet til familiens voksne medlemmer som har gjort at dette er en tur vi helst har unnagjort uten barn. 8 åringen hadde først sin Stoltzen debut 1. mai i år, mens 5 åringen prøvde seg på alle trappene for føste gang idag. Sammen med storesøsteren og hverdagspappa la hun avgårde, og var førstemann på toppen med en tid på 27 minutter. Hun var derfor superstolt når hun ringte hjem til meg for å fortelle at hun hadde slått storesøsteren.

Vel på toppen fikk begge jentene kose seg litt med kjeks og vann – det hjelper alltid på motivasjonen å ha noe ekstra i sekken å friste med, selv om 5 åringen alt gleder seg til neste tur, mens 8 åringen er klar for å få sin revansje.