Tag Archives: Småbarnserfaringer

Når barna vokser til – hva med mammarollen??

Når jeg var yngre og student så hadde jeg et klart bilde på hvordan fremtiden skulle bli. Herunder så var det en selvfølge at jeg skulle vente med både barn og giftemål til jeg var langt opp i tredve årene (det hørtes voksent ut dengang, nå lurer jeg ofte på når man egentlig blir skikkelig voksen :-) ) Først skulle jeg reise og leve et forholdsvis egoistisk liv der jeg selv kunne være i høysete – å holde kroppen i god form var en selvfølge (jeg ler nesten litt her jeg sitter i etterpåklokskap). Når jeg en gang skulle bli mor så skulle jeg ikke bli en hønemor, men ta barna med rundt overalt.

Lite av dette er blitt en realitet!! Før jeg var tredve var jeg både gift og hadde to barn – og jeg ville ikke byttet med noen!!! Jeg diller og duller her hjemme, blir ikke nervevrak av rot som flyter, men liker egentlig å rydde og ha orden – og jeg slapper av med å stryke klær (jepp, for meg kan tilfredstillelsen ved å legge nystrøkne klær med brettekant fint inn i skapet gi en like så avslappet tilværelse som om jeg hadde hevet meg ned på sofaen fremfor tv`n) og hønemor, absolutt!! Jeg har knapt vært borte fra jentene de siste 8 årene (antall ganger kan lett telles på en hånd), og igjen må jeg innrømme at det er akkurat slik jeg vil ha det.

Barn med stjerneskudd

Til nå så har jeg vært den som selv i størst grad setter grenser for når jeg tilbringer tid med barna og ikke. Det har vært naturlig at tiden etter jobb og barnehage/skole i stor grad er familietid. Selvfølgelig har hverdagslogistikken med kjøring til diverse aktiviteter vært en del av bilde, men familiens behov har i størst grad vært innenfor hjemmets fire vegger. Nå er eldste jenten vår snart 9 år, og fortsatt er hun mammajente på sin hals (jippi!!!). Så fortsatt liker hun å krype inn i mammas armkrok og ligge helt stille og bare kose, så til en viss grad så vil jeg påstå at jeg enda er senter i hennes univers. Men hvor lenge vil dette vare???? For det er ikke til å komme unna at etterhvert som barna vokser til så forflyttes endel av deres sosiale behov seg utover og i større grad mot venner. Så mens jeg de siste årene i stor grad har latt sosialiseringsbehovet mitt være forbeholdt familie og nære venner, så merker jeg at det er mange andre personer i mine barns liv som plutselig er vel så viktige som meg. Tanken på at dette bare er begynnelsen er nesten ikke til å holde ut…. At andre skal være involvert i problemer og gleder de små opplever før meg – hvordan skal dette ende???

Denne helgen så skal eldste jenten vår være med sin tante, onkel og to fettere på hyttetur, og hun gleder seg så til de grader at selv det å nevne ordet hytte bringer frem et stort smil rundt munnen på henne. Den første skikkelige helgen borte fra mor og far gir visst en lykkefølelse av en annen dimensjon. Hmmm, jeg gleder meg masse med min spente og glade 8 åring, samtidig som jeg kjenner på panikken over at jeg snart må innse at min lille jente vokser til…

Jeg vet ikke om andre kjenner seg igjen, og selv er jeg også dobbel på følelsene rundt at ens barn blir mer og mer selvstendige. For jeg gleder meg til å kunne gå på butikken alene sammens med Hverdagspappa, å kunne gå ut å spise med andre voksne og slippe å legge frem klær til tre sett barn hver morgen. Samtidig så er det jammen mye av min identitet som de siste årene er blitt sammenfallende med det å være mamma….

Bursdags race

Vi har litt periode bursdager her hos oss. Jeg og den mellomste jenten har bursdag med tre dagers mellomrom, og 2 og 8 åringen med 6 dager imellom. Dermed så blir det stort sett flere dager med feiringer når det først står på, noe som både er veldig hyggelig og veldig hektisk….

I går fikk vi en 6 års jubelant her i hjemmet, og etter planen skulle det ha blitt feiret med stort familieselskap. Dessverre satt sykdom en effektiv stopper for det. Kjedelig for hovedpersonen, men ikke noe å gjøre noe med. For å redde dagen hennes ble det en tur på Mc Donalds (bursdagsbarnets ønske) med bestevenninnen og hennes familie (tilfeldigvis min beste venninne ;-) ).

Mc Donalds

Og når vi etter å ha spist gikk hjem til oss en tur for kaker, og bursdagsjenten fikk Pippi kostyme, så var det meste greit……

Jepp, Pippi er verdens sterkeste.....

Jepp, Pippi er verdens sterkeste…..

 

Klart det er lov å stå på stolen når man har bursdag

Klart det er lov å stå på stolen når man har bursdag

Som jeg tidligere har blogget om så pleier min snille venninne å diske opp med kaker til meg når det trengs, og på disse to siste dagene så har hun laget hele tre ulike varianter. Snakk om luksus (for meg). Bursdagsbarnet var også strålende fornøyd!

Tusen takk kjære M - som alltid både lekre og gode

Tusen takk kjære M – som alltid både lekre og gode

Idag har det vært barnebursdag, og barn fra barnehagen og i nabolaget har vært med å feire god jenta vår. Når eldstemann ble 6 år så hadde jeg termin dagen før bursdagen hennes. Dermed var det ikke bare bare å skulle ha feiringen hjemme, og hun fikk derfor feire den på et lekeland like i nærheter; Baluba. Siden ting må gjøres mest mulig likt, så har det hele tiden vært avtalen at også den mellomste skulle få feire 6 års dagen der. For oss voksne er det en veldig letttvint måte å feire barnebursdager på – man slipper å rydde og styre i forkant, og man slipper å ordne opp i etterkant :-) For barna så er det 2 timer med aktivitet og høyt energinivå. En vinn vinn situasjon altså :-)

Baluba

En skikkelig tøff 6 åring

En skikkelig tøff 6 åring

Dette hadde ikke mammaen gjort......

Dette hadde ikke mammaen gjort……

En fornøyd 6 åring

En fornøyd 6 åring

Det fine med Baluba er at det passer for barn i ulike aldre. Dessverre er det blitt en stund siden yngstemann har vært der, så hun husket lite fra forrige gang. Til gjengjeld var hun i ekstase idag. For snakk om lekeeldorado, og litt ekstra stas at de store barna i barnehagen gav henne så mye oppmerksomhet. Hun fikk være med over alt.

Se så stor jeg er....

Se så stor jeg er….

... men aldri for stor til en suss fra pappa :-)

… men aldri for stor til en suss fra pappa :-)

 Selv om feiring ikke ble helt som planlagt, så har det vært noen fine bursdagsdager. 6 åringen selv er iallefall strålende fornøyd, og skulle nok helst sett at det var bursdagstid hver dag :-)

Gjør vi barna våre til pasienter?

Ute er det mørkt og kaldt, inne er det fyr i peisen og lysene blafrer. Roen har senket seg. Kanskje litt vel mye med tanke på at familien inneholder 3 barn. Et kjapt overblikk er det som skal til for å konstantere at alle de små er opptatt med enten mac eller ipad. Som sliten mamma nyter jeg roen, som fysioterapeut kjenner jeg grunn til bekymring…

Hjemmekos

Tall fra NAV viser at muskel og skjelettplager i 2 kvartal av 2012 stod for ca 35 % av alt legemeldt sykefravær i Norge. Dette utgjør store samfunnsøkonomiske kostnader. De senere år har man også sett at barn og unge i større grad utvikler problemer knyttet til muskel og skjelettsystemet. Før 1990 tallet er det få studier som omhandler denne gruppen, noe som har sammenheng med at det var en lite aktuell problemstilling.

I en artikkel i BT publisert 26. oktober 2012 forteller kiropraktor Thomas Lauvsnes at han har registrert en pasientøkning på 450 prosent i aldersgruppen 10 til 19 år fra 2006 til 2011, og han trekker frem at Kiropraktorforbundet får inn de samme meldingene fra hele landet. I artikkelen blir det hevdet at fysioterapeuter også ser denne utviklingen, og forbundsleder Eilin Ekeland i Norsk Fysioterapiforbund sier at en inaktivitetsepedemi gir barn et dårlig utgangspunkt.

Det kan således synes som om utviklingen går i retning av at barn i større grad enn tidligere blir gjort til pasienter i ung alder, og mye av forklaringen antaes å ha sammenheng med økt bruk av tv/data, kombinert med redusert fysisk aktivitet. Tall fra statistisk sentralbyrå viser at 80 prosent av alle barn brukte internett en gjennomsnittsdag i 2011, og at de i snitt ble sittende foran skjermen i 86 minutter. Av unge i aldersgruppen 13-19 var hele 91 % daglig på nettet, og for denne gruppen var snittet 126 min. Når det gjeldt tv så 90 % av unge i alderen 9-12 TV hver dag, og her var gjennomsnittstiden 1,6 timer.

Tallene over sier lite om hvor mye av tiden brukt på internett som inkluderer skolearbeid. For det er ikke til å komme unna at den samfunnsmessige utviklingen leder oss i retning av at unge tidligere kommer inn i et mønster preget av passivitet, og på skolene blir lekser gitt på data som en naturlig del av undervisningen. Vår 8 åring har lenge hatt sin egen profil på its learning, og her får hun utlagt lekser, i tillegg til morsomme og lærerike spill med utgangspunkt i klassens læringsmål. Som mamma ser jeg at dette vekker interesse og begeistring, og at det tydelig gir økt læring. Iallefall er det hjemme hos oss med på å motivere til skolearbeid….

Så hvordan unngå å gjøre barna til pasienter??? 

Kroppen vår er ikke skapt for å sitte så mye i ro, og en utvikling i den retning gir økte holdningsrelaterte plager. En framoverbøyd posisjon som er tilpasset bruk av pc krever aktiv jobbing med kroppsholdningen for å opprettholde styrken i rygg og nakke.

Som fagperson er jeg tilhenger av å fokusere på årsakene, og å jobbe for å redusere dem, herunder så kommer fokuset på å gi barna gode opplevelser med fysisk aktivitet. En sunn utvikling avhenger av kontinuerlig stimmulering som legger til rette for motorisk utfordring, og det er begrenset hvilke motoriske utfordringer som finner sted foran tv eller dataen….  Samtidig så ser jeg at når kvelden kommer og jeg selv er sliten og trøtt, så er det ikke alltid like lett å sette denne teorien ut i praksis på hjemmebane. Jeg liker å tenke at barna sikkert også er slitne etter en lang dag – og vi faller alle fort ned i sofaen – men jeg kjenner på den dårlige samvittigheten ved å måtte innrømme at på denne årstiden så er ikke mine barn dem som trekker de overnevnte statistiske gjennomsnittstallene ned.

Som i mange andre settinger så er vel vi mennesker innrettet slik at vi til en viss grad liker å gjøre det lettere for oss selv ved å flytte ansvar for egen helse over på andre. Som fysioterapeut har jeg gjentatte ganger opplevd forventninger hos pasientene om at de er kommet til meg for at jeg skal gjøre dem friske – helst ved å tilby litt massasje :-) – men det er jo ikke slik det fungerer. På samme måte så kan det være lett å flytte deler av ansvaret for barnas helse over på samfunnet; “den samfunnsmessige utviklinger leder til økt passivisering, og følgende er det samfunnet sitt ansvar å komme med mottiltak“. Og det er lett å plassere ansvaret for manglede sykkelveiutbygninger, dårlig skolevei og for lite gym i skolen over på andre, men i bunn og grunn så er det enkeltindivider som selv må ta ansvar, og vi foreldre har herunder et ekstra ansvar for våres barns helse. Også når det gjelder å gjøre dem rustet til å møte de utfordringene som et mer digitalisert samfunn medfører!

For som foreldre så er det vel vårt ansvar? Vi er iallefall ansvarlige for å sette grenser, og i den sammenheng så må vi ikke glemme at vi også er rollemodeller for våre barn. Er vi konstant pålogget sosiale medier, eller i beredskap for å svare på mail, så er det vanskelig å forlange noe annet fra de unge… En annen ting som er lett å glemme er det ansvaret vi har for å gi barna gode arbeidsforhold. For med bakgrunn i kunnskap om at de unge tilbringer mye tid foran skjermen, så er det viktig å legge tilrette for at de har gode arbeidsstillinger, fremfor at dataen blir brukt mens man ligger henslengt i sofaen (som mine gjør på bildet øverst 🙂 ) Det er lettere å innarbeide gode vaner med en gang, enn å skulle endre (u)vaner senere.

Selv opplever jeg at det i diskusjonen rundt barn og bruk av tv/data ofte blir et sprik mellom teori og praksis. Jeg vet godt hva som bør gjøres, men det betyr ikke at det alltid blir gjort….. Kjenner meg nesten litt igjen i ordtaket om skomakerens barn som ikke har sko. Det hadde derfor vært kjekt å høre andres hverdagserfaringer.

Hva gjør andre foreldre? Har dere klare grenser for barnas bruk av digitale medier? Hva gjør dere for å holde barna fysisk aktive? og hvordan kan vi tilrettelegge for å unngå at de små arver vårt sykdomsmønster?? For vi vil vel alle helst unngå å skape pasienter av barne våre……

Søskengleder

Selv var jeg 15 år før jeg fikk søsken, og har således vokst opp som enebarn. Så lenge jeg kan huske så ønsket jeg meg derfor en bror eller søster – ikke det at jeg har noen grunn til å klage på egen oppvekst, og det hadde absolutt sine fordeler å være alene; jeg trengte aldri å konkurrere om mine foreldres oppmerksomhet, og selv om jeg ikke levde opp til myten om at enebarn er spesielt bortkjemt, så fikk jeg nok større gaver både til jul og bursdag enn mange av mine jevngamle.

Så godt det er å være flere

Så godt det er å være flere

Fordeler eller ikke, men som med så mye annet her i verden så føles gresset ofte å være grønnere på den andre siden, og selv husker jeg hvordan jeg drømte om å ha en søster som min beste venn, eller om hvor kjekt det hadde vært å ha noen å leke med på hjemmebane. Med i disse drømmene var aldri krangling eller annen høylytt diskusjon for å vinne frem blant flere – noe jeg aldri har måttet forholde meg til. Om dagens konfliktskyhet således er en årsak av miljøpåvirkning, eller om det rett og slett er et nedarvet personlighetstrekk er uvisst , men jeg har mange ganger tenkt at jeg nok hadde hatt godt av å møte litt mer mottstand som yngre. Så lenge jeg kan huske har jeg iallefall vært klar på at jeg selv ønsker meg mange barn. I utgangspunktet tenkte jeg at det hadde vært fint med en hel flokk, men etterhvert som jeg er blitt voksen så har jeg jo innsett at dette ikke er et tema der jeg er alene om å ta beslutningen. Så om det ikke blir den planlagte flokken her hos oss, så synes tre å være perfekt!!

Som foreldre flest så opplevde jeg det som en stor overgang å bli mamma (det var kanskje alt her drømmen om en hel flokk ble lagt på is). Plutselig var det slutt på kino og kafeliv, og selv det å skulle få trent litt måtte plutselig detaljplanlegges og koordineres. I etterkant har allikevel jeg og Hverdagspappa snakket om at vi skulle visst hvor lite arbeid det egentlig er med et barn. En venninne som også har tre barn sa det så treffende her forleden ” Å, det var så herlig at mamma og pappa tok ungene, så kunne vi endelig få komme oss avgårde til byen og ordne ferdig julegavene alene….. Eller vi hadde jo selvfølgelig I.. med.” I den situasjonen var den lille på 3 måneder plutselig glemt…

For selv om det ikke er til å komme unna at det er arbeid med tre barn så er det jammen mange “stordriftsfordeler” som hører med å ha flere. Først og fremst det at det er mye hjelp å få fra de eldste etterhvert som de er blitt større. Mens vi hadde et barn tilbringte jeg mye tid på lekeplasser eller andre arenaer der den lille kunne aktiviseres, mens det egentlig er blitt mindre av dette etterhvert som familien har vokst. Plutselig har de hverandre å leke med. Særlig den eldste bidrar mye, og hun vil titt og ofte ha minstemann med seg ut å leke. Så der jeg tidligere stod og hutret på en lekeplass, kan jeg nå fort få moppet over gulvene inne mens de små koser seg utenfor. Eller der vi voksne før måtte vente til kvelden kom for å kunne gjøre oppgaver som krevdes to, kan vi nå overlate litt av ansvaret med å passe på 2 åringen til de eldste slik at vi kan få ordnet det som må gjøres. At vi er mer trygge i foreldrerollen gjør det samtidig lettere å gi bort litt ansvar.

Så godt med en storesøster som passer på.....

Listen over fordeler og ulemper med både å være enebarn og ha flere søsken kan sikkert bli lang, men her hjemme er vi godt fornøyde meg at jentene får muligheten til å vokse opp i en familie med flere barn. For andre som har det på samme måte så avslutter jeg med et lite boktips; Elisabeth Schönbeck`s bok “Lillesøster hopper i fallskjerm” er en god bok som blant annet tar for seg hvordan ens plassering i søskenflokken påvirker en. Interessant lesing, og her hos oss kjenner vi iallefall alt igjen mønsterene hun skriver om: Den eldste som er storesøster med stor S og som alltid ordner opp og passer på, mens yngstemann kan prøve ut grenser og komme seg unna med dette på en måte som vi aldri hadde tillatt om hun hadde vært vårt første barn.

Super mammagave

Jeg har svært produktive barn. Særlig 5 åringen kommer daglig hjem med med nye kunstverk. Noen ganger har hun klippet ut bilder fra blader og limt på ark, andre ganger kan hun ha skrevet bokstaver og tegnet. I det hele tatt er hun svært godt fornøyd med egen innsats når hun ved henting overleverer dagens bunke. Slik var 8 åringen også, og mors forsiktige hint om at det ikke alltid er kvantitet som bør være i høysetet er de (heldigvis) for unge til å forstå betydningen av.

Når jeg står der med vått reintøy, skitne dresser og et lass med byttetøy som trenger en vask, så er det ikke alltid like lett å manøvrere de smås kunstverk på en god måte. Faktisk blir de ofte både våte og knurvete. Og det er her jeg nok mister mange mammapoeng – og jeg innrømme at det stikker litt i mammahjerte – men det er bare ikke mulig å spare på alt det som jentene bringer hjem. I en ideal verden burde jeg sikkert arkivert dem og gjemt dem til senere stunder, i stede så hender det titt og ofte at disse kunstverkene havner i søppelet. Selvfølgelig godt gjemt under bleier og annet boss, for jeg vil jo under ingen omstendigheter at jentene skal fnne ut at mor ikke gjemmer på hvert et ark de gir. Jeg liker å tenke at det har sammenheng med at plass er en flaskehals her hos oss, men innerst inne tror jeg ikke at jeg hadde tatt vare på alt om plassen hadde vært større heller. For å bøte litt på egen dårlig samvittighet så trøster jeg med at jentene aldri har etterspurt noe av det som plutselig er blitt borte….

Så er det julen da. Hjem fra barnehagen kommer store poser fylt med ferdig innpakkede gaver, og når julekvelden kommer og gavene skal åpnes så venter spente jenter på hvordan mor og far tar i mot alt det de har laget den siste måneden. Da gjelder det å ta igjen for den manglende entusiasmen som i en hektisk hverdag kan forekomme. Da er det skryt og ros for alle penga, og de små synes et lite øyeblikk å glemme egne gaver der de nyter oppmerksomheten. Og det her jeg synes det er på sin plass å skryte litt ekstra over innsatsen til de ansatte i barnehagene, for hvert år fylles hjemmet vårt opp med kreativ hjemmelaget pynt. En ting vi allikevel gleder oss litt ekstra over (selv om den ikke er laget av barna) er gaven som årlig kommer fra småbarnsavdelingen (ok, ikke alltid til jul – noen ganger ikke før til sommeren), nemlig en egen dvd. Dvd´en inneholder bilder fra vårt barn igjennom året, og gir oss et ekstra innblikk i barnehagedagen. Det er både enebilder og bilder av barnet i samspill med venner.

At bildene i tillegg er kjempefine og klare gjør det ekstra kjekt. Dette er iallefall en gave som jeg alltid har kontroll på hvor jeg oppbevarer, og som ungene selv gleder seg over idag, og forhåpentligvis også vil gjøre i fremtiden. Rett og slett en super mamma gave!

Barnas egen klatreskog blir ofte besøkt

Barnas egen klatreskog blir ofte besøkt

Noen ganger er det behov for å hvile seg litt......

Noen ganger er det behov for å hvile seg litt……

Slik ble visst prinsessekronen til....

Slik ble visst prinsessekronen til.

Barna lager ukentlig sine egne rundstykker, nå vet jeg mer hvordan det foregår :-)

og jeg som trodde 2 åringen bare spiste deigen…..

Hvordan er det med andre familier, sparer dere alltid på det barna lager? Eller ser dere noen ganger produktet litt an?

NEI – JEG VIL IKKE!!!!!

lesestund

Det er sikkert mange småbarnsforeldre som er kjent med Kari Grossmann`s  ”Lillesøster“. Her hos oss har iallefall alle jentene i tur og orden lest disse bøkene, men særlig yngstemann har gjort dette til sin favorittserie. For mens de to eldste har elsket å høre Hverdagspappa`s egenkomponerte historier, så er 2 åringen en bokelsker. Hun storkoser seg når hun kan krype inn i mammas armkrok – helst med både smokk og koseteppe – og selv om vi har mange bøker å velge i, så foretrekker hun som oftest en historie om Lillesøster.

Lillesøster er både stor og flink; hun kan kle på seg selv, hjelpe pappa i butikken og gå til barnehagen, men lillesøster kan også bli sint, fryktelig sint. Da kaster hun melken på gulvet, nekter å gå i barnahegen og løper inn i skogen. Hun kan også tisse i pappas flosshatt, spise opp kaken under bordet eller spytte den halvspiste sjokoladen tibake i smågodt hyllen på butikken. I det hele tatt kan lillesøster være ganske “fantete”, men det er ikke alltid mammaen og pappaen får med seg dette, og ofte blir hun derfor belønnet med ros etterpå. Disse historiene er altså favoritten til 2 åringen. Hun stemmer høyt og tydelig i når vi kommer til setningen “Nei, jeg vil ikke” , og den kommer ofte….

Rasende 2 åringI det siste så har vår 2 åring hatt en periode der hun ikke vil gå i barnahagen, ikke vil hun hjem igjen heller. Faktisk har hun blitt like sint når vi henter henne som når vi leverer. Det rare er at hun ikke har vært sur eller grinnete verken før eller etter. Hun vil heller ikke ha på seg de klærene jeg har lagt frem om morgenen. Og mens de eldre søstrene hennes alltid – og uten å protestere – har tatt på seg det jeg har lagt frem, så vil 2 åringen ikke ut døren før skinnjakken er kommet på. Lue er heller ikke aktuelt. Og joggesko er en selvfølge, selv når det regner…. 2 års trass sukker vi voksne.

Men så var det dette med denne griningen og skrikingen når hun skal hentes i barnehagen da. For en ting er at hun feller noen tårer når hun leveres, det kan jo nesten føles litt positivt at hun helst vil være med mamma og pappa. Det er langt mindre positive assosiasjoner forbundet med “Nei, jeg vil ikke hjem, jeg vil IKKE“. Særlig når kommentaren blir etterfulgt med intens løping bort fra oss voksne, og hyl som iallefall ikke indikerer noen gjensynsglede. I det hele tatt er det både en pinlig og lei situasjon. Den pedagogiske mammabiten i meg fant derfor ut at det var på plass med en liten prat med 2 åringen om denne atferden. Så etter litt kos på fanget prøver jeg med forsiktig med “Lille venn, hvorfor er du så sint når du skal gå fra barnehagen? Det er jo ikke noe gøy…” 2 åringen ser mor dypt i øynene “Men jeg vil ikke, Lillesøster vil ikke“. Noe med tonefallet hennes virker plutselig veldig kjent og bringer meg tilbake til lesestundene. Så jeg spør forsiktig igjen “Men hvorfor vil ikke du hjem” 2 åringen ser oppgitt på mamma “Jeg vil, men Lillesøster vil ikke“.

Så nå er det blitt slutt på å lese ordrett fra bøker. Det er også blitt slutt på å trekke paralleller mellom hjemmets lillesøster og Lillesøster i boken. Det blir ettertrykkelig lagt vekt på at ingen ser Lillesøster spytte tilbake sjokoladen, og at det derfor ikke er spyttingen som blir rost i etterkant. Nå er det heldigvis blitt slutt på å ikke ville hjem fra barnehagen, og vi er igjen tilbake til at 2 åringen løper til og ikke fra (stor lettelse) når vi kommer for å hente henne. Bestemme klær, hva som skal seest på tv og hva søstrene skal leke, ja det er fortsatt opp til 2 åringen, så vi krysser fortsatt fingrene for at noe av tempramentet roer seg når hun blir 3…… Alternativt at vi finner en ny rollemodell til henne :-)

Skuffende velkomst

Girl it1

Vår eldste datter er 8 år, og går i tredje klasse. På skolen hennes har de ekstra fokus på lesing, noe som gjør at elevene der scorer godt over middels hva leseferdigheter gjelder. De går på biblioteket i skoletiden og har lesekonkurranser for å stimulere elevene til å lese flest mulig bøker. 8 åringen er derfor glad i å lese. Som mamma opplever jeg imidlertid at det kan være en utfordring å finne god litteratur til henne. Hun er litt for stor til mange av barnebøkene og litt for liten til å ta fatt på endel ungdomsbøker.

Når jeg var yngre så husker jeg hvor stas det var med bladet Starlet. Det kom ut annen hver tirsdag, og jeg pleide å få penger for å kjøpe det selv. Ofte var vi flere som gikk innom butikken på vei til skolebussen de aktuelle tirsdagene for å sikre oss den nyeste utgaven. Selv hører jeg til dem som alltid leser alt i blader, så også dengang, men det første som ble gjort når jeg stod med bladet i hendene var å slå opp på “Oss imellom”. Vi kunne gjerne være flere som leste siden i lag, og fnisende sto vi og fikk et innblikk i en verden vi var på vei inn i. På samme måte så hadde vi TL- klubben. Månedlig havnet utvalgte bøker om forelskelse og kjærlighet ned i postkassen min, og motivasjonen for å lese var virkelig på topp. For ulike aldre har uike intressefelt, og i de tidlig tenårene så kan det å krype under dynen med små romantiske bøker eller blader kanskje være det som gjør at man faktisk leser. Den dag i dag er jeg glad i å lese. Problemet med bøker er at jeg aldri klarer å legge dem fra meg. På sengekanten blir det derfor ofte blader, noe som gjør at jeg til enhver tid abonnerer på x- antall eksemplarer. Jeg tror faktisk navnet mitt er gullmerket hos opptil flere bladforlag. Iallefall får jeg titt og ofte gratis blader i posten. Om forlagene har merket seg med min allsidighet når det kommer til lesestoff er uvisst, men den senere tid så har jeg iallefall flere ganger fått tilsendt bladet “Girl it”.

Så her kommer jeg tilbake til 8 åringen. Hun liker altså å lese, og hun liker Justin Bieber. Om man spør henne så vil hun nok si “jeg bare elsker Justin Bieber“. Iallefall, om jeg ikke helt klarer å finne noe interesant i “Girl it” så gjør hun det. At det med bladet (i tillegg til plakater av unge Bieber) medfølger et skriv om en egen klubb der man gratis kan melde seg inn og få både blader, bøker og ikke minst verdens største sminkekoffert, frembringer store stjerner i øynene til 8 åringen. Hverdagsmamma trekker selvfølgelig fram de formanene og gledesdrepende ordene om at man alltid må lese det som står med liten skrift, og at få ting er helt gratis. 8 åringens begeistring synker litt, men ikke mer enn at mor bestemmer seg for å finne ut mer om denne klubben. Når jeg da oppdager at den i stor grad tilbyr det samme som den tidligere nemte TL klubben bestemmer jeg meg i et anfall av nostalgi i melde inn den lille. Og ja, jeg leser på forhånd at klubben hovedsakelig retter seg mot jenter fra 9 års alderen av, og vet derfor at min håpefulle er yngre enn målgruppen, men hva gjør man vel ikke for å stimmulere lesegleden. Iallefall, jenten ble fra seg av begeistring. Faktisk har det medført at ordet “verdens beste mamma” er blitt hyppig brukt i det siste. For hun har virkelig ventet på at denne velkomstgaven skal komme. Ventingen har resultert i at hun har visst en ny interesse for å løpe etter posten, og hun har bilde av det ENORME sminkeskrinet hun snart skal bli eier av fremme på rommet. Venninnene har daglig blitt minnet på dette vidunderet som hennes fantastiske mamma har bestilt (jeg tar selvfølgelig til meg all den ros jeg kan få). At det først og fremst er bøkene mammaen vil hun skal ha synes å være glemt.

Iallefall i går var dagen! Pakken var kommet! Selvfølgelig ville ikke et så stort skrin få plass i postkassen, så her gjaldt det å komme seg avgårde til postkontoret for å hente den. I det pakken ble overlevert så kom det første spørsmålet. ÆÆÆ, kommer sminken for seg selv?? For størrelsen på pakken indikerte ikke at den inneholdt et sminkeskrin som knapt ville få plass på baderomshyllen. Fortsatt holdt imidlertid 8 åringen motet oppe. Siden hun ikke fikk åpne pakken før hun kom hjem, var det lange 5 minutter i bilen. Vel hjemme, og etter å forsiktig å ha åpnet pakken ble det fort klart at innholdet ikke helt stemte med det som bilde viste. Et lite skrin med 4 øyenskygger og en liten maskara til å legge sotede øyne fulgte med, men ingen sminkedrøm med lipglose og alt annet man vanligvis bare drømmer om (selv mammaen synes egentlig det så litt stas ut). Rettetangen og bagen var helle ikke der. Faktisk å manglet alle de tingene som 8 åringen hadde gledet seg til. Det var derfor ei skuffet jente som fikk sin første smak av at ting ikke alltid er som de ser ut på reklamen. At pakken istedet inneholdt en MP3 spiller som hun verken ønsket seg eller trengte ble da en fattig trøst……

Noen ganger samsvarer ikke drømmen helt med realiteten ……. 

Oppdatering: Etter å ha mailet med kundeservice, som informere om at de opererer med ulike velkomstgaver, så har de nå tilbudt seg å sende 8 åringen sminkeskrinet kostnadsfritt. Dette vekker stor begeistring i hjemmet, så nå venter vi i spenning :-)

Tiden går…..

Nyfødt baby

Et brev fra Bergen kommune til Hverdagspappa kom med posten forleden dag. Brevet var merket med elev og navn; jeg så ikke nærmere etter – tok det som en selvfølge at brevet omhandlet eldstejenten – før jeg rev det opp. For ja, etter snart 12 år så har jeg ikke lengre noen skrupler med å åpne Hverdagspappa sin post ;-) Jeg ble imidlertid tatt litt på sengen når jeg las innholdet og skjønte at det gjaldt 5 åringen vår. Registrering til skolestart. Plutselig gikk det opp for meg at jeg snart har to skolebarn. Ikke det at jeg ikke har kontroll på når barna mine begynner på skole, for det har jeg, men det var allikevel litt spesielt å få det svart på hvit, det føltes litt nærmere forestående ut da.

 

 

Tiden går så fort, tenk at den lille jenten min snart er stor skolejente….

Man kan jo nesten bli sentemental av mindre, og jeg vet det høres ut som en klisje, men årene føles å ha flydd av gårde. Jeg synes ikke det er lenge siden hun lå på gulvet og akte seg rundt, og nå er hun snart klar for skolen…..

Samtidig så tar jeg meg i å tenke på at det er godt med større barn også. Å kunne sitte rundt middagsbordet og spise selv uten å måtte mate noen andre, å kunne føre en normal samtale, å slippe å tenke på bleier, å kunne diskutere innetider fremfor å måtte stå ute og hutre av kulde mens man passer på under lek…. Det er nok av eksempler å ta av.

Tiden da det var stas å krype opp i en kasse foran tv`n er nok definitivt over, men med tre jenter i ulik alder, så kan jeg skrive under på at hver alder virkelig har sin sjarm. 5 åringen vår begynner snart på skole, og er ikke bare mammas lille jente :-) Det føles både herlig og vemodig, men først og fremst så minner det meg på viktigheten av å ta vare på øyeblikkene her og nå!

Ha en strålende torsdag alle sammen

Økt sengeaktivitet

Bilde er hentet fra en artikkel på tv2.no

Når barna har vært nyfødte har de alltid sovet i sengen vår. På en egen dyne har de ligget som små dronninger mellom meg og hverdagspappa, og jeg har elsket det! Ikke bare har det gjort min søvn bedre ved at jeg bare kan slenge frem en pupp i halvt søvne, og dermed sluppet å reise meg opp og våkne til når det er tid for amming, men jeg har også kunnet beundre vurdunderene der de fredfullt ligger og sover. Det har liksom ikke vært et tema at vi ikke skal ha jentene i sengen vår når de er små, og her mener vi små. For idet de selv i større grad klarer å forflytte seg i sengen, så blir de ubenhørelig flyttet til barnesengen, noe som aldri har vært et problem. Etterhvert som de kutter ut nattamming har det blitt slutt på all soving i foreldresengen.

I forhold til å beholde sengen som en barnefri sone så har hverdagspappa gjort en kjempejobb. Mens jeg er villig til å gjøre det meste (les; gi plass for de små under dynen) for å få sove videre når jeg er trøtt, så har hverdagspappa stått opp og sittet med sengene til jentene. Etterhvert som de er blitt større og har kommet tuslende opp til mor og far i håp om å kunne legge seg under en varm dyne, så har han fulgt dem tilbake og ligget på en pute ved sengen deres til de har sovnet. Snakk om vinn vinn for meg; jeg har fått sove videre og samtidig unngått føtter og armer over hele meg. For dette er hovedgrunnen til at hverdagspappa har vært så interessert i å ha barn som sover i sine egne senger fremfor i foreldrenes. Så snart eldstejenten var i stand til å forflytte seg selv, så sov hun som en makk. Armer og ben var over alt, og følelsen av å trenge beskyttelsesdrakt i egen seng var absolutt tilstede. Hadde hun ligget roligere hadde kanskje ikke pappaen begynt prosjekt ungefri foreldreseng, og vår søvnkvalitet dermed vært betraktelig dårligere.

De siste dagene har vi iallefall fått en påminning om hvorfor vi under enhver omstendighet bør unngå å ha barn sovende i sengen. Dette til tross for at sengen vår alltid har vært 180 cm bred, og vi som oftest sover i hver vår ende (realitetens hverdagsromantikk). 5 åringen vår har nemlig vært syk den siste uken, og med feber som stiger om kvelden og tidligere historikk med feberkramper, så har vi ønsket å ha litt ekstra kontroll med henne. Siden hun sover noe roligere enn storesøsteren så anså vi vår seng som det beste alternativet. Og da mener vi et godt alternativ for 5 åringen, ikke for foreldrene. For der hun våkner opplagt og oftest i bedre form, har posene under mor og fars øyne nådd nye bunnivåer. Nettene er forvandlet til en kamp for å kunne sove uten å få spark i mage og hode, og armene våre har automatisk inntatt en beskyttende rolle foran ansiktet. Aktiviteten i sengen har iallefall økt betraktlig, og når morgene kommer kjennes det ut som om kroppen er mørbanket. Nei la jenten vår bli frisk raskest mulig, slik at vi voksne kan få sengen vår tilbake, og om ikke pappaen reiser seg neste gang noen av jentene står ved sengeenden og vil opp i, så tror jeg faktisk at jeg kommer til å gjøre det…. :-)

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...