For de av dere som følger bloggen min så har dere nok fått med dere at jeg er glad i julen. Ikke stresset med å vaske, rydde og tråle butikker, men kos, pynt, stemning og tradisjoner. Når det kommer til baking så er jeg noe dobbel; jeg lager gjerne bakevarer som boller og horn, men alt som har ordet kake i seg kan jeg styre min begeistring for. Heldigvis har jeg verdens beste venninne! Helt fra heimkunnskapstimene på barneskolen har vi hatt faste roller, jeg baker bollene og hun tar ansvar for det meste annet Jeg liker å tro at jeg i tillegg bidrar med godt selskap. Iallefall, så har det samme rollemønsteret fulgt oss i alle år (og snart 30 års gammelt mønster er vanskelig å bryte …). Når vi ble litt eldre og bodde sammen som studenter, så økte mitt bidrag på middagsfronten. Jeg lagde de tradisjonelle rettene med poteter og saus, hun vartet opp med ovnsbakt ørret om søndagen. Om vi skal hoppe enda nærmere nåtiden så fikk jeg barn først, og da visste hun et nytt talent. Kakepynting. Dvs at hun kunne bidra med bursdagskaker også; kake til familieselskapet, kake til å ta med i barnehagen –  you name it, alt ble ferdig bakt og pyntet levert på min dør i god tid før de trengtes. Og til jul så er det jo kakebakings tid…. og julekaker er også kaker, så naturligvis hører dette under hennes ansvarsområdet….

For selv hvor mye jeg kan styre min begeistring for kaker (ikke liker jeg spesielt godt å spise dem heller) så må jo de obligatoriske pepperkakene bakes og pepperkakehuset pyntes. Mine fingre har alltid vært (dette må være fysiologisk – mulig et yrkeshandikap, fysioterapeuter skal jo kunne føle med fingrene) svært så ømfintlige, og det å lage knekk for å skulle feste sammen et pepperkakehus passer dårlig med dette. I år har vi derfor funnet en fantastisk arbeidsfordeling (for mitt vedkommende vel å merke). M lager hjemmelaget pepperkakedeig, lager deler til fem små hus som hun limer sammen (alle de største barna må jo ha et hver), og selvfølgelig lager hun ferdigstekte pepperkaker som er klare til å pyntes. Så kjøper jeg noen bokser med deig på Ikea, og venter på besøk. Familien nedi bakken tar med hus og ferdige kaker, kommer oppom oss, slik at jeg og jentene kan pynte og bake. Genialt!

Denne tradisjonen med felles pepperkakebaking begynte for flere år siden, og innledningsvis var vi så få at det gikk greit å sette sammen huset mens vi alle var samlet. Etterhvert har ungeflokken vokst, og i fjor følte jeg det var på sin plass å bidra litt mer – jeg fant ut at det var tid for å prøve et nytt opplegg og kjøpte et byggesett som skulle kunne settes sammen uten knekk. Dette fungerte ikke spesielt godt!! og eksperten måtte overta. Jeg lurer i mitt stille sinn på om dette er grunnen til at hun har gjort alt på forhånd i år, hun har innsett at hun uansett blir stående med arbeidet

Etterhvert som årene går er det flere små som trenger hjelp, men fortsatte er det sånn at to gode venner blir sitter igjen og pynte, mens barna forsvinner ned i underetasjen for å leke. Dagen bærer altså preg av høy lyd, mye støy og å være veldig gøy.

Jentene kan nå stolt få fortelle på at de har bakt hjemme (et kakeslag er tross alt baking det også), og jeg får mine husmorspoeng i førjulsstria uten å ha måttet gjøre stort, snakk om hverdagsluksus. Jeg krysser bare fingrene (mine er enda inntakte i motsetning til hos hun som har brukt en hel kveld på å sette sammen fem små hus) at hun har glemt til neste år hvor mye arbeid det er for henne når jeg foreslår en koselig kveld med baking før jul.

Nå nyter jeg at roen har senket seg, mens jeg ser på to ferdig fylte pepperkakebokser – en med pynt og en uten – og tre ferdig pyntede hus. Jeg har forlengst funnet godstolen og gleder meg over at jeg kan krysse ut kakepaking på listen min over ting som skal gjøres før jul. O herlige førjulstid – og enda bedre er den når den tilbringes med familie og gode venner.