Ute er det mørkt og kaldt, inne er det fyr i peisen og lysene blafrer. Roen har senket seg. Kanskje litt vel mye med tanke på at familien inneholder 3 barn. Et kjapt overblikk er det som skal til for å konstantere at alle de små er opptatt med enten mac eller ipad. Som sliten mamma nyter jeg roen, som fysioterapeut kjenner jeg grunn til bekymring…

Tall fra NAV viser at muskel og skjelettplager i 2 kvartal av 2012 stod for ca 35 % av alt legemeldt sykefravær i Norge. Dette utgjør store samfunnsøkonomiske kostnader. De senere år har man også sett at barn og unge i større grad utvikler problemer knyttet til muskel og skjelettsystemet. Før 1990 tallet er det få studier som omhandler denne gruppen, noe som har sammenheng med at det var en lite aktuell problemstilling.

I en artikkel i BT publisert 26. oktober 2012 forteller kiropraktor Thomas Lauvsnes at han har registrert en pasientøkning på 450 prosent i aldersgruppen 10 til 19 år fra 2006 til 2011, og han trekker frem at Kiropraktorforbundet får inn de samme meldingene fra hele landet. I artikkelen blir det hevdet at fysioterapeuter også ser denne utviklingen, og forbundsleder Eilin Ekeland i Norsk Fysioterapiforbund sier at en inaktivitetsepedemi gir barn et dårlig utgangspunkt.

Det kan således synes som om utviklingen går i retning av at barn i større grad enn tidligere blir gjort til pasienter i ung alder, og mye av forklaringen antaes å ha sammenheng med økt bruk av tv/data, kombinert med redusert fysisk aktivitet. Tall fra statistisk sentralbyrå viser at 80 prosent av alle barn brukte internett en gjennomsnittsdag i 2011, og at de i snitt ble sittende foran skjermen i 86 minutter. Av unge i aldersgruppen 13-19 var hele 91 % daglig på nettet, og for denne gruppen var snittet 126 min. Når det gjeldt tv så 90 % av unge i alderen 9-12 TV hver dag, og her var gjennomsnittstiden 1,6 timer.

Tallene over sier lite om hvor mye av tiden brukt på internett som inkluderer skolearbeid. For det er ikke til å komme unna at den samfunnsmessige utviklingen leder oss i retning av at unge tidligere kommer inn i et mønster preget av passivitet, og på skolene blir lekser gitt på data som en naturlig del av undervisningen. Vår 8 åring har lenge hatt sin egen profil på its learning, og her får hun utlagt lekser, i tillegg til morsomme og lærerike spill med utgangspunkt i klassens læringsmål. Som mamma ser jeg at dette vekker interesse og begeistring, og at det tydelig gir økt læring. Iallefall er det hjemme hos oss med på å motivere til skolearbeid….

Så hvordan unngå å gjøre barna til pasienter??? 

Kroppen vår er ikke skapt for å sitte så mye i ro, og en utvikling i den retning gir økte holdningsrelaterte plager. En framoverbøyd posisjon som er tilpasset bruk av pc krever aktiv jobbing med kroppsholdningen for å opprettholde styrken i rygg og nakke.

Som fagperson er jeg tilhenger av å fokusere på årsakene, og å jobbe for å redusere dem, herunder så kommer fokuset på å gi barna gode opplevelser med fysisk aktivitet. En sunn utvikling avhenger av kontinuerlig stimmulering som legger til rette for motorisk utfordring, og det er begrenset hvilke motoriske utfordringer som finner sted foran tv eller dataen….  Samtidig så ser jeg at når kvelden kommer og jeg selv er sliten og trøtt, så er det ikke alltid like lett å sette denne teorien ut i praksis på hjemmebane. Jeg liker å tenke at barna sikkert også er slitne etter en lang dag – og vi faller alle fort ned i sofaen – men jeg kjenner på den dårlige samvittigheten ved å måtte innrømme at på denne årstiden så er ikke mine barn dem som trekker de overnevnte statistiske gjennomsnittstallene ned.

Som i mange andre settinger så er vel vi mennesker innrettet slik at vi til en viss grad liker å gjøre det lettere for oss selv ved å flytte ansvar for egen helse over på andre. Som fysioterapeut har jeg gjentatte ganger opplevd forventninger hos pasientene om at de er kommet til meg for at jeg skal gjøre dem friske – helst ved å tilby litt massasje – men det er jo ikke slik det fungerer. På samme måte så kan det være lett å flytte deler av ansvaret for barnas helse over på samfunnet; “den samfunnsmessige utviklinger leder til økt passivisering, og følgende er det samfunnet sitt ansvar å komme med mottiltak“. Og det er lett å plassere ansvaret for manglede sykkelveiutbygninger, dårlig skolevei og for lite gym i skolen over på andre, men i bunn og grunn så er det enkeltindivider som selv må ta ansvar, og vi foreldre har herunder et ekstra ansvar for våres barns helse. Også når det gjelder å gjøre dem rustet til å møte de utfordringene som et mer digitalisert samfunn medfører!

For som foreldre så er det vel vårt ansvar? Vi er iallefall ansvarlige for å sette grenser, og i den sammenheng så må vi ikke glemme at vi også er rollemodeller for våre barn. Er vi konstant pålogget sosiale medier, eller i beredskap for å svare på mail, så er det vanskelig å forlange noe annet fra de unge… En annen ting som er lett å glemme er det ansvaret vi har for å gi barna gode arbeidsforhold. For med bakgrunn i kunnskap om at de unge tilbringer mye tid foran skjermen, så er det viktig å legge tilrette for at de har gode arbeidsstillinger, fremfor at dataen blir brukt mens man ligger henslengt i sofaen (som mine gjør på bildet øverst 🙂 ) Det er lettere å innarbeide gode vaner med en gang, enn å skulle endre (u)vaner senere.

Selv opplever jeg at det i diskusjonen rundt barn og bruk av tv/data ofte blir et sprik mellom teori og praksis. Jeg vet godt hva som bør gjøres, men det betyr ikke at det alltid blir gjort….. Kjenner meg nesten litt igjen i ordtaket om skomakerens barn som ikke har sko. Det hadde derfor vært kjekt å høre andres hverdagserfaringer.

Hva gjør andre foreldre? Har dere klare grenser for barnas bruk av digitale medier? Hva gjør dere for å holde barna fysisk aktive? og hvordan kan vi tilrettelegge for å unngå at de små arver vårt sykdomsmønster?? For vi vil vel alle helst unngå å skape pasienter av barne våre……