Et brev fra Bergen kommune til Hverdagspappa kom med posten forleden dag. Brevet var merket med elev og navn; jeg så ikke nærmere etter – tok det som en selvfølge at brevet omhandlet eldstejenten – før jeg rev det opp. For ja, etter snart 12 år så har jeg ikke lengre noen skrupler med å åpne Hverdagspappa sin post Jeg ble imidlertid tatt litt på sengen når jeg las innholdet og skjønte at det gjaldt 5 åringen vår. Registrering til skolestart. Plutselig gikk det opp for meg at jeg snart har to skolebarn. Ikke det at jeg ikke har kontroll på når barna mine begynner på skole, for det har jeg, men det var allikevel litt spesielt å få det svart på hvit, det føltes litt nærmere forestående ut da.

 

 

Tiden går så fort, tenk at den lille jenten min snart er stor skolejente….

Man kan jo nesten bli sentemental av mindre, og jeg vet det høres ut som en klisje, men årene føles å ha flydd av gårde. Jeg synes ikke det er lenge siden hun lå på gulvet og akte seg rundt, og nå er hun snart klar for skolen…..

Samtidig så tar jeg meg i å tenke på at det er godt med større barn også. Å kunne sitte rundt middagsbordet og spise selv uten å måtte mate noen andre, å kunne føre en normal samtale, å slippe å tenke på bleier, å kunne diskutere innetider fremfor å måtte stå ute og hutre av kulde mens man passer på under lek…. Det er nok av eksempler å ta av.

Tiden da det var stas å krype opp i en kasse foran tv`n er nok definitivt over, men med tre jenter i ulik alder, så kan jeg skrive under på at hver alder virkelig har sin sjarm. 5 åringen vår begynner snart på skole, og er ikke bare mammas lille jente Det føles både herlig og vemodig, men først og fremst så minner det meg på viktigheten av å ta vare på øyeblikkene her og nå!

Ha en strålende torsdag alle sammen